Virkeligheten har dessverre sin andel av agressive, tilsynelatende ondskapsfulle mennesker. Med alle pågående kriger burde vel ikke det komme som noen overraskelse. Men i de 4 årene jeg har hatt hund har jeg fått oppleve dette personlig. Det finnes mennesker som hater hunder. De er livredde for dem, eller de synes de er ekle på samme måte som mange mennesker synes slanger og andre reptiler er ekle (dog uten at vi lar dette gå ut over reptileiere), eller de tolker religionen sin dit hen at hunder = djevelen (legg merker til at jeg skriver tolker – jeg tror ikke det finnes noen religion som sier at man skal hate hunder eller andre levende vesener).
Selvsagt trenger man ikke like hunder, folk er forskjellige og liker forskjellige ting. Men hvorfor kan ikke folk som ikke liker hunder bare holde seg unna dem? Hvorfor skal de på død og liv forgifte andre menneskers liv med hatet og agressitivteten sin?
Søndag var vi ute og gikk med Lucky. Plutselig bjeffet han, og en dame i nærheten skvatt til. Jeg lot meg ikke merke med det, de fleste mennesker synes vel det er flaut at man fokuserer på at de skvetter for ingenting? I stedet smilte jeg til datteren hennes, som kikket interessert på Lucky, og ikke var det minste redd. Jeg hadde imidlertid tenkt å gå videre, fordi jeg visste at dersom et så lite barn skulle klappe ham ville han bjeffe enda mer (et lite gjeterhund-problem). Damen får meg imidlertid til å stanse ved å si noe stygt om Lucky. Jeg var ikke forberedt og fikk ikke tak i hva, men lar meg skremme og sjokkere av hatet og agressiviteten i stemmen hennes: Hva er det som får et menneske til å oppføre seg slik overfor et medmenneske hun aldri har møtt før? Som kun går forbi henne? Jeg svarer noe sånt som «Hva er problemet? Hunden er i bånd.» Da skriker hun at jeg ikke får lov til å smile til datteren hennes, og at jeg er stygg… Jeg begynner å ane hun er så livredd for hunden, (eventuelt for mennesker som søker øyenkontakt med datteren hennes?), at hun har mistet all selvkontroll, men er det egentlig noen unnskyldning? Dersom man har slike overdimensjonerte angstproblemer, plikter man ikke å innse dette, og bevisst jobbe med å forbedre seg? Eventuelt holde seg unna steder der det vrimler av hunder?
Vi passerte henne så nært som på 1 meters avstand. Vi hadde ikke noe valg, siden hun okkuperte resten av den 3-4 meter brede passasjen – på et offentlig sted – med tingene sine. Hun henvendte seg aktivt til oss, og forlenget dermed nærkontakten med hunden. Det er også grunn til å poengtere at Lucky har lang pels, spiss snute og er kun 40 cm høy – ikke med det sagt at kvinnens oppførsel hadde vært akseptabel dersom jeg hadde hatt en Rottweiler, å reagere slik på en fluffy kosebamse fremtrer imdilertid som desto mer irrasjonelt.
Var hun rett og slett en psykopat, ikke motivert av hundefobi, men av et desperat behov for å såre andre mennesker? Jeg vet ikke.
Slike mennesker har jeg så og si aldri møtt i mitt voksne liv uten hund. Men som hundeeier skjer det av og til, og det oppleves som mer skremmende for hver gang. Det får meg til å tenke på at mennesker med alvorlige psykiske problemer anbefales å skaffe seg hund, fordi kontakten med dyr vil øke selvtillitten deres. Det møtet med agressive hundehatere gjør med selvtillitten til noen og en vær bør kanskje også tas i betraktning?
Skaffer du deg hund kommer du før eller senere til å møte dem. Prøv å være hyggelig tilbake. Ikke fordi de fortjener det, men fordi når du er hyggelig blir virkeligheten hyggeligere for alle. Selv om personen forsetter å oppføre seg som en drittsekk der og da, blir ikke du selv så deprimert. Og kanskje, kanskje, har personen lært noe, og er hyggeligere mot et annet menneske en annen gang 🙂 På samme måte bør du behandle mennesker som skriker til hunden sin og behandler den på en måte du vil karakterisere som mishandling. Dessverre hjelper det ingen, minst av alt hunden, at du sier hva du mener i slike situasjoner – med mindre du finner en særdeles hyggelig og smart måte å si det på.
På søndag klarte jeg ikke å være hyggelig. Jeg var ikke agressivt og høylydt, som kvinnen. Jeg sa nesten ingenting, men det jeg sa sa jeg i en lite hyggelig tone. Ikke med vilje, men fordi jeg følte meg helt satt ut, mindre fordi hun sa stygge ting om huden min, enn fordi hun kritiserte meg for å smile til datteren hennes. Det er en kritikk som treffer veldig personlig, og som impliserer en skremmende virkelighetsvisjon. Det er heller ikke slik at man blir flinkere til å takle slike situasjoner for hver gang de inntrer. Det er tvert i mot. Men slik skal det ikke få lov til å være! Neste gang jeg møter en hundehater skal jeg smile og smile og smile og smile.
Heldigvis møter man mange hyggelige mennesker når man har hund også, mennesker man ikke ville møtt dersom man ikke hadde gått tur med hunden. I Langgaardsparken i dag møtte jeg f.eks. en mann og en kvinne med to nydelige kongepudler. De var åpenbart der for å treffe hverandre, likevel virket de glade for å se meg – som de aldri hadde møtt tidligere – og inkluderte meg straks i samtalen. Slike mennesker gjør virkeligheten til et hyggeligere sted, og bidrar til at jeg kommer til å være superhyggelig neste gang jeg møter noen som ikke er det 🙂
PAULINES GUIDE TIL VIRKELIGHETEN 