Feeds:
Innlegg
Kommentarer

WTF?

I tried to change the photo in the heading, but it didn´t work. Now I discover that the background photo changed in stead, and that looks kind of weird.

Wanted to pick a new theme

But all of a sudden WordPress expects me to pay.
I fully realize that web designers needs to make a living – but it´s not gonna happen on my account.

It´s a blogg where each post concists of say, two sentences.
I don´t think I´ll be very good at that.

 

Update

3 1/2 years ago – more than that, actually – I sat on the bus and had a vision that life could be so much more. I sort of wrote about it in this blog, but l left out one detail: I wanted the woman more than I wanted the hairstyle. May be not presisely that woman, she was too young, but someone like her. Only in her forties. I haven´t had much luck with that, but my hair is short now. And my itunes expences is hella. To cut down on them I have downlowded all this free podcast stuff from BBC. Lot´s of Interesting free stuff. Good-for-me free stuff. I feel like an alcoholic after switching to water.

Reklame

Å flette virkelige hendelser inn i en roman bidrar til en opplevelse av fysisk nærvær – dere vet, det som gir kunsten farve, lukt, tid, rom og følelsen av hva slags vær det er. De store internasjonale begivenhetene er ikke de mest effektfulle – hvem som helst kan si noe om 9/11. Å skrive at datteren til hovedkarakteren rir Venus på EKT Rideskole kunne derimot vært genialt. Hvem som helst kan ikke si noe om Venus, men gjennom sitt nesten 45-årige shetlandsponniliv har hun blitt et lokalt ikon i Oslo. En hver med Oslokompetanse har en gang ridd på Venus eller kjenner noen som har gjort det. Denne lille detaljen i romanen er uten betydning for de fleste utenfor Oslo – akkurat det gjør det bare enda mer verdifull for oss den vekker minner hos.

Kjetil Trys problem er sannsynligvis at han kun har lyttet med et halvt øre til sin egen datters rideskolehistorier. Romanen hans er publisert i 2008. Siden handlingen ikke er datert med årstall, men gir inntrykk av å foregå i umiddelbar samtid, må vi gå ut i fra at handlingen foregår i 2008 eller 2007.  Venus døde imidlertid i påsken 2005. Skal vi forstå det slik at Rolf G. Lykkes datter etter 3 år ikke er i stand til å akseptere yndlingsponniens bortgang? Neppe den historien Kjetil Try ønsker å fortelle oss…

Virkeligheten har dessverre sin andel av agressive, tilsynelatende ondskapsfulle mennesker. Med alle pågående kriger burde vel ikke det komme som noen overraskelse. Men i de 4 årene jeg har hatt hund har jeg fått oppleve dette personlig. Det finnes mennesker som hater hunder. De er livredde for dem, eller de synes de er ekle på samme måte som mange mennesker synes slanger og andre reptiler er ekle (dog uten at vi lar dette gå ut over reptileiere), eller de tolker religionen sin dit hen at hunder = djevelen (legg merker til at jeg skriver tolker – jeg tror ikke det finnes noen religion som sier at man skal hate hunder eller andre levende vesener). 

Selvsagt trenger man ikke like hunder, folk er forskjellige og liker forskjellige ting. Men hvorfor kan ikke folk som ikke liker hunder bare holde seg unna dem? Hvorfor skal de på død og liv forgifte andre menneskers liv med hatet og agressitivteten sin?

Søndag var vi ute og gikk med Lucky. Plutselig bjeffet han, og en dame i nærheten skvatt til. Jeg lot meg ikke merke med det, de fleste mennesker synes vel det er flaut at man fokuserer på at de skvetter for ingenting? I stedet smilte jeg til datteren hennes, som kikket interessert på Lucky, og ikke var det minste redd. Jeg hadde imidlertid tenkt å gå videre, fordi jeg visste at dersom et så lite barn skulle klappe ham ville han bjeffe enda mer (et lite gjeterhund-problem). Damen får meg imidlertid til å stanse ved å si noe stygt om Lucky. Jeg var ikke forberedt og fikk ikke tak i hva, men lar meg skremme og sjokkere av hatet og agressiviteten i stemmen hennes: Hva er det som får et menneske til å oppføre seg slik overfor et medmenneske hun aldri har møtt før? Som kun går forbi henne? Jeg svarer noe sånt som «Hva er problemet? Hunden er i bånd.» Da skriker hun at jeg ikke får lov til å smile til datteren hennes, og at jeg er stygg… Jeg begynner å ane hun er så livredd for hunden, (eventuelt for mennesker som søker øyenkontakt med datteren hennes?), at hun har mistet all selvkontroll, men er det egentlig noen unnskyldning? Dersom man har slike overdimensjonerte angstproblemer, plikter man ikke å innse dette, og bevisst jobbe med å forbedre seg? Eventuelt holde seg unna steder der det vrimler av hunder?
Vi passerte henne så nært som på 1 meters avstand. Vi hadde ikke noe valg, siden hun okkuperte resten av den 3-4 meter brede passasjen – på et offentlig sted – med tingene sine. Hun henvendte seg aktivt til oss, og forlenget dermed nærkontakten med hunden. Det er også grunn til å poengtere at Lucky har lang pels, spiss snute og er kun 40 cm høy – ikke med det sagt at kvinnens oppførsel hadde vært akseptabel dersom jeg hadde hatt en Rottweiler, å reagere slik på en fluffy kosebamse fremtrer imdilertid som desto mer irrasjonelt. 
Var hun rett og slett en psykopat, ikke motivert av hundefobi, men av et desperat behov for å såre andre mennesker? Jeg vet ikke.

Slike mennesker har jeg så og si aldri møtt i mitt voksne liv uten hund. Men som hundeeier skjer det av og til, og det oppleves som mer skremmende for hver gang. Det får meg til å tenke på at mennesker med alvorlige psykiske problemer anbefales å skaffe seg hund, fordi kontakten med dyr vil øke selvtillitten deres. Det møtet med agressive hundehatere gjør med selvtillitten til noen og en vær bør kanskje også tas i betraktning? 

Skaffer du deg hund kommer du før eller senere til å møte dem. Prøv å være hyggelig tilbake. Ikke fordi de fortjener det, men fordi når du er hyggelig blir virkeligheten hyggeligere for alle. Selv om personen forsetter å oppføre seg som en drittsekk der og da, blir ikke du selv så deprimert. Og kanskje, kanskje, har personen lært noe, og er hyggeligere mot et annet menneske en annen gang 🙂 På samme måte bør du behandle mennesker som skriker til hunden sin og behandler den på en måte du vil karakterisere som mishandling. Dessverre hjelper det ingen, minst av alt hunden, at du sier hva du mener i slike situasjoner – med mindre du finner en særdeles hyggelig og smart måte å si det på. 

På søndag klarte jeg ikke å være hyggelig. Jeg var ikke agressivt og høylydt, som kvinnen. Jeg sa nesten ingenting, men det jeg sa sa jeg i en lite hyggelig tone. Ikke med vilje, men fordi jeg følte meg helt satt ut, mindre fordi hun sa stygge ting om huden min, enn fordi hun kritiserte meg for å smile til datteren hennes. Det er en kritikk som treffer veldig personlig, og som impliserer en skremmende virkelighetsvisjon. Det er heller ikke slik at man blir flinkere til å takle slike situasjoner for hver gang de inntrer. Det er tvert i mot. Men slik skal det ikke få lov til å være! Neste gang jeg møter en hundehater skal jeg smile og smile og smile og smile. 

Heldigvis møter man mange hyggelige mennesker når man har hund også, mennesker man ikke ville møtt dersom man ikke hadde gått tur med hunden. I Langgaardsparken i dag møtte jeg f.eks. en mann og en kvinne med to nydelige kongepudler. De var åpenbart der for å treffe hverandre, likevel virket de glade for å se meg – som de aldri hadde møtt tidligere – og inkluderte meg straks i samtalen. Slike mennesker gjør virkeligheten til et hyggeligere sted, og bidrar til at jeg kommer til å være superhyggelig neste gang jeg møter noen som ikke er det 🙂

Clare Muireann Murphy

The best storyteller ever! It´s possible that I have said this about other storytellers before, and meant it. But not too often, I think.

It´s not just the stories – fairy-stories; once my own favorites, and we are not too many with this kind of fancy. It is the way she tell, or should I rather say act?, the story. She creepes into every main character not only with her mind, but with her body and her voice. Her outfits are not merely clothes or costumes or pleasant works of art, but creative dramatic devices used to tell the story. I have never seen anyone getting that much from a scarf before. And her lovely lovely voice! Especially when she speaks Irish. Even if I don´t understand a word I´m positive that I could listen to that for a week without getting bored.

Agorafabulous

Tilbrakte dagen i ensom forventning. Ikke mange å snakke om fortellerkunst med, dessverre. Ikke så mye tid til å snakke heller, dersom jeg skulle kunne gå fra jobb i tide til Sara Benincasa-forestillingen.

Jeg rakk det så vidt, og opplevde en fantastisk time. Sara fortalte om sine egne opplevelser med agorafobi kombinert med panikkangst. En spennende, og til tider vilt morsom, forestillig fra en forteller som tør å dele sine efaringer og opplevelser. Og som dessuten har en stemmekontroll, og en fysisk tilstedeværelse, som tilfører fortellingen veldig mye. 
 
Agorafobi er ikke frykten for shopping, men en psykiatrisk diagnose for å, som følge av angst, definere fysiske og rituelle grenser som man lever livet sitt innenfor. Grenser som ofte blir snevrere og snevrere. Som i Roman Polanskis «Repulsion» fra 1965 (selv om dette dreier seg om en litt annen diagnose). Til skrekkfilm å være er Roman Polanskis film ganske skummel (skrekkfilmer er vanligvis ikke det), og mindre abstrakt. Likevel abstraherer han tematikken og karakteren Carol i en slik grad at tilskueren ikke ser noen relevans til sitt eget liv. Sara Benincasa derimot, alminneliggjør, ufarliggjør og ansvarliggjør: Dette hendte meg, og nå har jeg en historie å fortelle.

Panikkangst er antagelig ikke særlig vanlig (? jeg har i hvert fall ikke opplevd det…), men alle mennesker har ting som de ikke kan gjøre, eller små diskré ritualer som de gjentar. Og som de nekter å snakke rasjonelt om. Greit nok, det er normalt. Men et sted går det en grense, og på den andre siden er ingenting normalt.
Siste sjanse til å oppleve Sara Benincasa i Oslo denne gangen er på avslutningsforestillingen, søndag kl. 19.15. Don´t miss it!

Lise Sæther
er en dame jeg så vidt har snakket med ved en del anledninger. Hun var bl.a. nokså ofte på Fortellerscenen den gang jeg la ned en betydelig andel av livet mitt i driften av denne. Dette var første gang jeg hørte henne fortelle; en helt fantastisk fortelling om hvordan det hadde seg at hun endte opp som forteller. Historien var full av virkningsfulle og hysterisk morsomme «bilder», fargerik selvironi, samt diverse underfundigheter det er lett å nikke gjenkjennende til (f.eks. hvorfor var Det åpne teater alltid stengt?) Kroppsspråket, som virket noe besynderlig i begynnelsen, fremtrådte etter hvert som et stilsikkert kunstnerisk virkemiddel som løftet fortellingen til uante høyder. Fortsett slik! Dette vil jeg høre mer av!!

Det var mer som var verdt å skrive om, men nå er det langt på natt. Det er nok bedre at du kommer selv i morgen 🙂  www.fortellerfestivalen.no

Tidspunkter
Hvorfor skjer det alltid så mye spennende i månedsskiftet, når jeg må jobbe døgnet rundt og dermed si nei til alle tilbud? Men jeg er faktisk interessert resten av måneden.

Fortellerfestivalen
Det er så fantastisk at jeg tror nesten jeg dagdrømmer at fortellere som Sara Benincasa og Clare Murieann Murphy kommer til Norge. Har fått en smakebit i dag, og gleder meg så jeg nesten ikke kan vente til hovedforestillingene fredag og lørdag – ikke vekk meg!
Sjekk www.fortellerfestivalen.no. Du vil ikke gå glipp av dette!

Vedlikehold i Oslo
En trapp i slottsparken er avsperret, og det står et skilt om at trinnene er løse (noe de fleste av oss er i stand til å resonnere oss frem til ved egen hjelp) og at restaureringsarbeidet vil påbegynnes 16. august.
16. august? Er ikke det litt sent, liksom? Vi snakker 2 og en halv måned frem i tid her. Vi snakker SLOTTSPARKEN! Norges best vedlikeholdte park, og således det vesentligste argumentet for opprettholdelse av monarkiet. Vi snakker en park som lokalbefolkningen bruker hver dag året rundt, og ikke annet enn til å gå tvers gjennom. Og, vi snakker Norges største turistattrasksjon – ikke nødvendigvis mitt vektigste argument, men de som fordeler pengene i dette landet er vanligvis veldig opptatt av hvordan vi fremtrer utad.
For det må vel være det det handler om? At det må bevilges særskilte midler til restaureringen? Men herregud, hvor vanskelig kan det være å fixe en trapp da? Budsjetterer ikke de som er ansvarlige for driften av slottet? Har de ingen budsjettpost for plutselig nødvendige vedlikeholdsutgifter? Det er egentlig ikke store greiene det er snakk om. Litt sement, litt stein, 1 erfaren håndverker og 2 underbetalte ungdommer på sommerjobb. Vips! Gjort på en helg!

Men, med den effektiviteten vedlikeholdsarbeid utføres med i denne byen vil nok trappen, hvor restaureringen skal påbegynnes 16. august, stå ferdig til kongens 80-årsdag i 2017.
Det er mer enn jeg våger å håpe på for Lilleakerbanen (eller 13-trikken, som vi som ikke er født i Oslo avslører oss med å kalle den). Her har det, på grunn av vedlikehold, vært enkeltspor siden mai 2009 (ja, to-tusen-og-ni, ikke trykkfeil). På en dårlig dag tar trikketuren fra Skøyen til Solli plass over en time. Første gang trikken stoppet 20 minutter utenfor den iranske ambassaden trodde jeg skinnene var sprengt i luften av en gal Bush-tilhenger eller noe sånt. Men etter hvert var trikkesjåførene mer villige til å snakke om det (på sin særegne trikkesjåfør-måte «mumle-mumle-opphold-mumle-enkeltspor-mumle-mumle»). 11. april 2010 (ja, to-tusen-og-ti, ikke trykkfeil) ble det endatil hengt opp infoplakater på trikkeholdeplassene. Av den praktiske 80-grams A4-typen, festet med blanktape. De har falt ned for lenge siden

Mid season sale
Plutselig har alle klesbutikker salg. Hva slags sesong er det vi er midt inne i nå da?

Falafel 
Hvorfor er det ikke mulig å få kjøpt falafel i Oslo vest? Carmel i Kirkeristen burde hatt et stort blinkende noenskilt med «Last chance» på taket. Carmel serverer falafel mer og mindre døgnet rundt, i fall det skulle være noen som ikke har fått med seg det.

Kathryn Bigelow er den første kvinnen som har vunnet Oscar for beste regi. For en film som heter «The Hurt Locker» som jeg ikke har sett, og som jeg nok heller aldri kommer til å se.

Teller det egentlig som feministisk fremskritt når en kvinne må oppføre seg som en mann for å få de samme utmerkelsene som menn får? Ikke nok med at hun laget en krigsfilm, men i takketalen sin dedikerte hun den nærmest til de amerikanske soldatene i Irak og Afghanistan, med håp om at de skulle komme hjem i live.

En kvinne ville bedt de amerikanske soldatene i Irak og Afghanistan om å pakke seg hjem umiddelbart, med håp om at befolkningen i Irak og Afghanistan kommer fra det i live.