Agorafabulous
Tilbrakte dagen i ensom forventning. Ikke mange å snakke om fortellerkunst med, dessverre. Ikke så mye tid til å snakke heller, dersom jeg skulle kunne gå fra jobb i tide til Sara Benincasa-forestillingen.
Jeg rakk det så vidt, og opplevde en fantastisk time. Sara fortalte om sine egne opplevelser med agorafobi kombinert med panikkangst. En spennende, og til tider vilt morsom, forestillig fra en forteller som tør å dele sine efaringer og opplevelser. Og som dessuten har en stemmekontroll, og en fysisk tilstedeværelse, som tilfører fortellingen veldig mye.
Agorafobi er ikke frykten for shopping, men en psykiatrisk diagnose for å, som følge av angst, definere fysiske og rituelle grenser som man lever livet sitt innenfor. Grenser som ofte blir snevrere og snevrere. Som i Roman Polanskis «Repulsion» fra 1965 (selv om dette dreier seg om en litt annen diagnose). Til skrekkfilm å være er Roman Polanskis film ganske skummel (skrekkfilmer er vanligvis ikke det), og mindre abstrakt. Likevel abstraherer han tematikken og karakteren Carol i en slik grad at tilskueren ikke ser noen relevans til sitt eget liv. Sara Benincasa derimot, alminneliggjør, ufarliggjør og ansvarliggjør: Dette hendte meg, og nå har jeg en historie å fortelle.
Panikkangst er antagelig ikke særlig vanlig (? jeg har i hvert fall ikke opplevd det…), men alle mennesker har ting som de ikke kan gjøre, eller små diskré ritualer som de gjentar. Og som de nekter å snakke rasjonelt om. Greit nok, det er normalt. Men et sted går det en grense, og på den andre siden er ingenting normalt.
Siste sjanse til å oppleve Sara Benincasa i Oslo denne gangen er på avslutningsforestillingen, søndag kl. 19.15. Don´t miss it!
Lise Sæther
er en dame jeg så vidt har snakket med ved en del anledninger. Hun var bl.a. nokså ofte på Fortellerscenen den gang jeg la ned en betydelig andel av livet mitt i driften av denne. Dette var første gang jeg hørte henne fortelle; en helt fantastisk fortelling om hvordan det hadde seg at hun endte opp som forteller. Historien var full av virkningsfulle og hysterisk morsomme «bilder», fargerik selvironi, samt diverse underfundigheter det er lett å nikke gjenkjennende til (f.eks. hvorfor var Det åpne teater alltid stengt?) Kroppsspråket, som virket noe besynderlig i begynnelsen, fremtrådte etter hvert som et stilsikkert kunstnerisk virkemiddel som løftet fortellingen til uante høyder. Fortsett slik! Dette vil jeg høre mer av!!
Det var mer som var verdt å skrive om, men nå er det langt på natt. Det er nok bedre at du kommer selv i morgen 🙂 www.fortellerfestivalen.no
Legg igjen en kommentar