I uken som gikk har den norske stat sølt vekk tilsvarende budsjettet for 10 norske spillefilmer til utdeling av fredsprisen til USAs president Barack Obama.
Opptil flere nordmenn har snakket med ham og hilst på ham, og kommer til å dusje med plastpose på høyrehånden i ukesvis – dem om det.

Det er hyggelig at armerikanerne har valgt seg en president som er pen å se på, opptatt av innenriksspørsmål og i stand til å uttale seg offentlig uten å bruke ordet “terror”. Men å tildele ham Nobel fredspris etter 14 dager i jobben må vel være det mest patetiske Nobelkomitéen har fortatt seg hittil. Det eneste Barack Obama har gjort som kan kvalifisere som “ekstraordinær innsats for å styrke internasjonalt diplomati og mellomfolkelig samarbeid” (j.fr. Torbjørn Jaglands tale) er å befri verden for George Bush. Ok, det er ikke så lite; isolert sett kan dette være en fredspris verdig - vel og merke dersom Barack Obama hadde stått for en radikalt annerledes politikk enn George Bush. Men er Barack Obamas utenrikspolitikk noe annet enn en sexy light-versjon av denne?

I sin tale berømmer Torbjørn Jagland Obamas visjoner om en verden uten atomvåpen. Dersom Obama virkelig ønsker en verden uten atomvåpen trenger han ikke sitter der å ha visjoner, han kan ganske enkelt ødelegge alle amerikanske atomvåpen.  Det som vil være igjen av fungerende atomvåpen i verden etter er neppe verdt å nevne.
Dersom Obama virkelig er for en verden uten krig kan han ganske enkelt trekke ut de amerikanske styrkene fra Irak og Afganistan. I stedet kommer han hit og holder en fredpristale hvor han sier at av og til er krig nødvendig for at det skal bli fred. Det er akkurat det samme budskaspet  Bush prøve å overbevise verden om i 8 år, men det var ingen som trodde på ham. Hvorfor tror alle på Obama når han påstår akkurat det samme?

Fredag for en uke siden ble jeg utsatt for “grovt tyveri fra person på offentlig sted” (politiets fomulering).
Etter at vesken min ble stjålet på SjakkMatt for 6 1/2 år siden, har jeg hatt for vane å holde fast i reimen på et eller annet måte, hvilket gjør det litt vanskeligere for tyver å stikke av med den. Men ettersom jeg satt oppslukt i en samtale og tyven åpenbart var kyndig og desperat nok til å krype langs gulvet og stikke hånden opp i vesken min, lyktes vedkommende i å tilegne seg en farrisflaske med vann og en mobiletelefon av en modell som var inndratt fra markedet pga for høyt nikkelinnhold. Who says that crime doesn´t pay? 

 
Jeg fikk sønnen min til å ringe telefonnummeret mitt før jeg sperret det, men tyvene bare la på. Han ringte fra skjult nummer, så de trodde sikkert det var meningsmålere som lurte på om de var fornøyd med valgresultatet. 

Den gode nyheten er at i våre dager er det ikke nødvendig å stå i kø på politistasjonen for å anmelde forhold som uansett ikke vil bli etterforsket. Men bare fyller ut et skjema på nettet. Etter å ha gjort det forrige lørdag gikk det ikke mer enn 6 dager før jeg mottok et brev fra politiet hvor det stod at saken var registrert og at “Politiet vil søke å etterforske saken, slik at den er best mulig opplyst når avgjørelse tas.” Og det er åpenbart at de kastet seg over etterforskningsarbeidet umiddelbart ettersom jeg allerede neste dag mottok et brev hvor det stod at “forholdet er henlagt da det ikke er fremkommet tilstrekkelige opplysninger til å identifisere gjerningsmannen”. 

 
Spørsmålet er: Har politiet for lite å gjøre, eller for mye å gjøre? Dersom det siste er tilfellet, er mitt forslag at de kutter ned på meningsløst papirarbeid av denne typen. Det tar tross alt tid å skrive slike brev, selv om det er standardbrev, det skal akriveres, porto skal betales, etc. Hadde det ikke vært mer hensiktsmessig at det, når man leverte inn anmeldelsen på nett, ble generert et standardbrev hvor det stod noe slikt som: “Oslo Politidistrikt bekrefter med dette at saken er registrert og henlagt. Send denne bekreftelsen til forsikringsselskapet, som avgjør etter eget forgodtbefinnende om du får erstatning. May the force be with you.”

Dette begynte kanskje på bussen for litt over en måned siden. 31-bussen er uhensiktsmessig møblert, slik at det skal være plass til færrest mulig seter, og slik at noen av passasjerene må sitte baklengs. Av den grunn ble jeg sittende og stirre rett på en usedvanlig vakker kvinne med tykk lang pannelugg som skrådde ned på den ene siden og superkort hår i nakken. ”Sånn hår vil jeg også ha”, tenkte jeg. Men etter at jeg gikk av bussen tenkte jeg ikke mer på det… før det hadde gått noen uker.
Dette er ganske uvanlig, og ikke minst bekymringsverdi, for er det noe jeg ikke tenker på, så er det håret mitt. Det er vel egentlig noe av det mist kompliserte i livet mitt: Hver morgen; dra alt håret bakover i hestehale, klem flatt med vann og gele. Hver måned; farg svart med Recital Performance nr 1. Hver 3. måned; klipp vekk slitte tupper til en pris av NOK 120. Så enkelt. Ingen bad hair days. Regn, vind, bading, lue, etc gir ingen grunn til bekymring, da hestehalen lett kan rekonstrueres. Håret er aldri i veien når jeg jobber, etc. og skulle det være det er det bare å snurre det opp i en topp. Ingen grunn til å slite ut håret/ bruke tid på hårtørking; vått hår kan skjules i en topp eller flette. Finnes det noen som helst grunn til å kødde med noe som er så funksjonelt og enkelt? Noe som - (give & take) – er gjennomprøvd de siste 40 årne?

Problemet er, tror jeg, at jeg holder på å bli usynlig av mangel på forandring. Derfor søker jeg forandringen, selv om all fornuft taler i mot det: Det er et rituelt selvmord, eller en rite de passage, som jeg må gjennom – selv om jeg vet jeg kommer til å angre. Og angre og angre og angre, i gudene vet hvor mange år. 
Kvinnen på bussen var kun et tegn, som ville dukket opp før eller senere, selv om jeg f.eks. hadde tatt trikken hjem fra jobb den dagen. Bildet av henne dukket opp i hodet mitt igjen etter ca 3-4 uker, da det var tid for den kvartalsvise klippingen av slitte tupper. Jeg hadde det rett og slett for travelt til å ta en tur til 120-kroners-frisøren, men om natten, når alle frisørsalonger er stengt, hadde jeg tid til å surfe på nettet etter bilder som lignet på hun dama på bussen. Som jeg kanskje skulle vise en eventuell sinnssvakt dyr frisør, hvis jeg nå en gang faktisk skulle finne på å klippe håret kort. Jeg fant ingen sånne bilder.

Dagen etter prøvde jeg på nytt. Fremdeles ingen sånne bilder. Når det kom til stykket var dette tydeligvis en svært uvanlig hårfrisyre.
Dagen etter stilte jeg meg foran speilet og sa til meg selv at nå er det på tide med litt realisme: Kvinnene på bussen var asiatisk, hun var både penere, lavere og yngre en meg, og fremfår alt; hun brukte ikke briller – at jeg skulle kle hennes hårfrisyre var overveiende lite sannsynlig. 
Etter et kvarter foran speilet kom jeg faktisk til at pannelugg som henger ned i pannen er det aller siste jeg kan ha (nest etter hockey-sveis, så klart). Mennesker med briller & pannelugg er vanligvis triste greier. I tillegg kommer at ansiktet mitt er rundt eller firkantet (eller kanskje det er haken som er for liten og nesen som er for stor), noe som også  taler for at pannelugg vil være katastrofalt.

Hvorfor skal jeg klippe håret i det hele tatt?
Det å ha alt håret samlet i hestehale er faktisk ganske særegent og uvanlig. Se deg rundt på byen; mange mennesker har hestehale, men de fleste ser ut som de har sovet med den. Noen ser ut som de har sloss med gressklipperen i tillegg.
Faktisk er det nesten bare jeg og Cote de Pablo som går med håret glatt og velorganisert strøket bakover (denne webadressen er 18 sider lang, så klikk på linken mens den ennå fungerer…) Faktisk er det nok bare jeg som gjør det til daglig, det var veldig vanskelig å finne hestehalebilder av Cote de Pablo på nettet, selv om hun hadde det i begge de to NCSI-episodene jeg så.

I hvert fall gikk jeg innom en del frisørsalonger en lørdag ettermiddag, da jeg likevel var på et møte i byen: Jeg tenkte kanskje de hadde kataloger over stilige hårfrisyrer. I følge de få katalogene som var å oppdrive trengte jeg ikke å klippe håret i det hele tatt, ikke en gang de slitte tuppene – dess mer slitt dess mer trendy er det nok. Dersom jeg bare legger meg til å sove med vått hår, og så står opp uten å gjøre som helst, vil jeg være fullstendig supertrendy.

Så da var jeg tilbake til internett. På leting etter bilder av mennesker med kort hår – for dersom det ikke skal være hestehale lengre må håret være så kort at det ikke kommer i veien –  men uten pannelugg som ligger ned i panna. Dermed var også drømmen om superkort hår i nakken avblåst; kort hår i nakken uten lang skrå pannelugg tror jeg ikke blir fint.
Jeg fant til slutt et bilde av Alana de la Garza (ikke spør meg hvem det er). Hun har kort hår som virker spontant uten å være tilfeldig (om du forstår hva jeg mener). Den samme hårfrisyren kan også dras helt vekk fra ansiktet og gi et mer strukturert inntrykk som her og her. Krever dette mye vedlikehold tro? For jeg har ikke et sekund til overs. Samma det, antagelig – fordi Alana de la Garza har heller ikke briller. Hun har sikkert operert øynene sine hun også, sånn som absolutt alle andre trendy og oppdaterte mennesker. Men begynner ikke det også å bli litt vel forutsigbart? Om kort tid vil briller være supereksotisk…

Jeg innså at jeg måtte begynne i en annen ende. Med å søke etter mennesker med briller, i håp om at et av disse menneskene hadde den riktige hårfrisyren. Gjennom den metoden fant jeg sider som denne her.

Og det var etter dette jeg gikk til det drastiske skrittet å bestille time hos den sinnssvakt dyre frisørfen barna mine klipper seg hos. En ting er å bli betraktet som litt sær, litt udatert på en tidløs måte, eller til og med litt usynlig på en kjedelig måte.
Men hva om folk  flest faktisk er av den oppfatning at mennesker som har briller MÅ ha hestehale; at det over hodet ikke finnes noen annen mulighet? Nei vel, nei! Nå vil jeg i hvert fall klippe håret!

Ce maudit difficile de s’exprimer en français. Il y des verbes, de prononciation et tout cela. Mais il est aussi plus fondamental que celui.

Je parle de la lettre “ç”. Mon clavier ne contiennent pas cette lettre. Donc, chaque fois que j’ai besoin de cette lettre je dois aller à Google, là où j´écris le mot “francais” – écrit inexactement avec un “c” régulier.
Une page de web où “francais” est écrit correctement apparaîtra et je peux copier la lettre de là.

Mais ce qui si je suis en différé ? Il s´arrive de temps en temps, pour différentes raisons. Si c’est mon ordinateur je trouverai probablement la lettre dans un vieux document. Mais si l’ordinateur appartient à quelqu’un qui n’a jamais écrit un mot français dans leur vie ?

Jeg viste at det var lett å koke syltetøy!

Dersom du har sveipet innom denne siden hver dag i uutholdelig spenning, skulle vel dette bildet være svar nok: Yes! Yes! Syltetøyet stivnet!
I den grad at det i flere dager befant seg øverst i glasset
Géléen stivnet også, men siden de glassene ikke stod opp ned mens de stivnet er ikke den fotografiske effekten like interessant.
Smaken var god også, tross mine forsøk på å erstatte pektin med perlesukker.

Så da er det bevisst: Alt du trenger for å forvandle selvplukkete bær til noe vellykket er en pose pektin – fås i matbutikken til ca 15 kroner.   

Viktig å huske på dersom du søker råd om produksjon av syltetøy på nettet:
* Rips inneholder absolutt ikke naturlig pektin. Legg syltingen din til et tidspunkt på døgnet da butikkene er åpne (eller ha pektin liggende i påkommende tilfelle). Følger du ikke dette rådet kan du like gjerne lage saft.
* De som legger ut syltetøyoppskrifter på nettet synes å ha en viss henfallenhet til sukker (for å si det pent). Et generelt råd er derfor å halvere sukkermengden i oppskriften. Du skal ikke være redd for å bruke for lite – så godt er tross alt ikke sukker. 

Pektin: Syltetøy er ikke helt det samme uten...

(Fortsettelse av Ekte hundeutstillere reiser ikke med tog og Ekte sheltie-eiere har mer enn en hund. Siste rapport fra Hundeutstillingen 31. mai.)
Og, det er flaut å si det, men her snakker vi om 31. mai 2008…
Det må understrekes at det er lenge siden jeg skrev denne artikkelen. Den lå, sammen med flere andre, under Kladd.  Grunnen til det er sannsynligvis at jeg har en masse bilder fra dette evenementet. Men jeg hadde vel ikke tid til å legge dem inn, og så har jeg latt artikkelen ligge under Kladd i påvente av at jeg skulle få tid til dette. Med bakgrunn i erkjennelsen av at jeg aldri kommer til å få tid til dette legger jeg ut artikkelen uten bilder (skulle inspirasjonen komme over meg kan det jo hende at bildene kommer senere).

Et særegent sheltie-problem (i tillegg til bjeffingen) er ørene. I henhold til rasestadarden skal ørene vippe fremover. Sagt på en annen måte; raseforeningen har vedtatt at slik ser en typisk sheltie ut. I virkeligheten vipper de færreste sheltie-ører fremover frivilling. De står rett opp. Det vanligste rådet mot dette er tyggis i øreflippene. Lucky har hatt tyggis (type Ekstra) i ørene fra han var omtrent 10 uker gammel. Julen 2007 kunne vi endelig ta vekk tyggisen i det venstre øret, men det høyre stod fremdeles gjenstridig rett opp. Tyggis i øret er imidlertid ikke tillatt på hundeutstillinger, så tidlig i mai tok vi tyggisen vekk, slik at pelsen i øret skulle vokse seg tett og fin til utstillingen.
Selv uten tyggis holdt faktisk ørene hans seg nede store deler av tiden. Helt til jeg, etter beste evne, og etter råd fra boken Shetland Sheepdog, klippet pelsen rundt Luckys ører. I henhold til rasestadarden skal sheltier nemlig ikke være bustete rundt ørene. Etterpå leste jeg i en artikkel i sheltie-bladet at noen sheltier har særdeles “lette ører”, noe som fører til at ørene reiser seg hvis man klipper den rundt ørene. Jo takk, jeg kan skrive under på det.   

Et annet problem er halen. Høy haleføreing er ønsket hos de fleste hunderaser, men ikke hos gjeterhundrasene. Dette skyldes at hundens kropp skal fungere som en pil som forteller sauene (eller hva den nå gjeter; kuer, ender, barn, joggere, syklister, etc.) i hvilken retning de skal bevege seg. Men igjen; den typiske sheltie på papiret og i virkeligheten er to forskjellige ting. Vellykkede sheltie-eiere har lært hunden sin en kommando for halen ned, men riktig så langt har ikke vi kommet… Ikke det at det ikke er mulig å få ham til å gå pent med halen ned, men aboslutt ikke den 31. mai, da vi var på ustilling. Lucky var i strålende humør den dagen, ører og hale pekte lykkelig og entusisastisk rett opp, det var like før han lettet. 

Jeg børstet ham igjen og igjen før vi skulle inn i ringen. Ikke fordi det var nødvendig – pelsen hans var kjempefin - men de andre børstet hundene sine hele tiden, så da er det vel sånn man gjør på hundeutstillinger. En annen ting man gjør på hundeutstillinger er å gå inn i ringen før forrige klasse er ferdige med premieutdelingen.
Jeg er jo vant til ridestevner. Der blir man disket hvis man går inn på banen før man blir ropt opp. Dessuten finnes det alltid en speaker som roper opp, slik at rytterne ikke trenger å være i tvil om når de skal gå inn. Dette gjør også ridestevner publikumsvennlige og mindre interne; publikum får vite hvem som rir til en hver tid, og av og til får de også tilleggsinformasjon, om hvordan ekvipasjen har gjort det tidligere, etc. Slik er det ikke på hundesutstillinger. Der finnes det ingen speaker. Det finnes en ringsekretær, men vedkommende snakker så lavt at bare de som allerede befinner seg i ringen kan høre henne. Bare en eneste gang hevet hun stemmen slik at de som befant seg utenfor ringen hørte henne: Det var for å fortelle at dommeren gav cert til alle finalistene i klassen for voksne hanhunder; noe som er så pass uvanlig at det åpenbart var grunn til å formidle det. Men ellers måtte publikum greie seg selv, noe de nok stort sett også gjorde; de fleste var nok erfarne hundeutstillere som visste hvem alle var, og hva som til en hver tid skulle skje. Jeg derimot, holdt på å komme for sent inn i ringen, fordi det stod for meg som helt utenkelig å gå inn før forrige klasses vinnere hadde gått ut. Men det er altså det man skal.

En ting jeg lurte på var om det var lov til å ha med godbiter i ringen. I USA er det lov med godbiter, clicker, leker, you name it. Karen Pryor anbefaler at man gjør triks i ringen, slik gjør man ventetiden til noe positivt. I Luckys klasse var det imidlertid bare 4 hunder, så det var ingen ventetid. Men jeg så ikke at noen gjorde dette i de store klassene heller. Og det å slepe hunden rundt etter utstillingbåndet; et smalt nylonbånd, antagelig med strupingseffekten, var en langt mer anvendt metode enn godbiter og andre form for positiv forsterkning. Trist, men tydeligvis mer effektivt i forhold til å oppnå premiering med en ung hund. Om det lønner seg i det lange løp er en annen sak. (Det må imidlertid understrekes at ingen brukte vold eller skrek til hundene sine. Jeg tror aldri jeg har sett en shelteeier gjøre noe slikt.) Det var også noen hunder som var 100% fokusert om føreren sin, og som lykkes i å se glade og energiske ut uten å logre med halen.

Uansett; jeg prøve etter beste evne å gjøre som dommeren sa, mens Lucky tenkte mest på å vise seg for damene. Så vi fikk en blå sløyfe. Det betyr at hunden har potensiale for premiering – det vil si den har ikke vesentlige eksteriørfeil – men prestasjonen på dagens utstilling holder ikke til premiering. Det vil også si at vi ikke kom til finalen. 
I dommerprotokollen – som er midlertid forsvunnet i oppussingskaos akkurat nå – stod det noe om “tail rather high”, må være det som kalles ”British understatement”, og at Lucky var for “deep in stop”. Jeg måtte spørre meg for for å finne ut hva det betydde, og da fikk jeg hjelp, ikke bare med begrepsforståelsen, men med pelsstylingen som jeg desperat hadde tørstet etter kunnskap om på forhånd. ”Deep in stop” betydde nemlig at Lucky hadde for bratt panne, men faktisk hadde han ikke det; han skulle bare vært klippet på hodet på forhånd. Ikke nok med det, jeg fikk til og med innvielse i øretrikset.
Det var dermed en perfekt stylet Lucky som stilte i “Barn og hund” med Snorre. Ingen førsteplass der heller, men en kjempefin rosett.
Med tankte på at vi dro på utstilling for å lære må vi vel si oss fornøyd. Og det vi egentlig ønsker å satse på er agility!

EPILOG, skrevet 19. august 2009 (ok, 20. august, tiden går skremmende fort):
Den som hadde sett Lucky i aksjon på agility-banen i slutten av juni 2008 ville spådd ham en lysende karriere. Jeg hadde virkelig lagt ned tid og energi i trening i mai og juni, og han var blitt så konsentrert og fokusert at jeg kunne ha ham løs på Agility-banen uten at han en gang drømte om å finne på noe tull, samme hva som skjedde rundt ham. Jeg hadde store planer om å starte hopp-klasser med ham den høsten (Agility-klasser var umulig fordi han hadde ikke fått trent på vippa – et problem med Oslo og Omegn Dressurklubb er at det får man aldri gjort der).

Men så kom juli, agilitytreningen var feriestengt og jeg begynte å pusse opp Hedvigs rom (som dere kan lese om i andre artikler, flere vil kanskje komme). Jeg gikk knapt en tur med Lucky hele måneden – jeg var knapt ute av huset. Hundetrening krever kontinuerlig vedlikehold. Da jeg prøvde Lucky på agility-banen i midten av august, var konsentrasjonsevnen hans fullstendig blåst bort igjen. Egentlig kunne jeg nok, med litt innsats, fått ham til å huske det han hadde lært i løpet av kort tid. Men jeg gav opp. Fordi jeg visste at samme hvor mye jeg trente i perioder ville jeg aldri komme videre. Ny perioder da jeg ikke fikk trent ville komme, og Lucky ville glemme alt igjen. Som tidligere nevnt; Lucky ble kjøpt uten at jeg ble forespurt, jeg har aldri ønsket meg treningsansvaret for en hund, fordi dette visste jeg jo at jeg ikke ville få tid til.
Som om ikke det var nok, har Oslo og Omegn Dressurklubb gjort om reglene, slik at hvis man ikke trenger agility hver uke får man ikke være med å trene. Altså trenger vi ikke agility i det hele tatt lengre. Jeg tviler på at Lucky noen gang kommer til å starte agility, og det blir vel ikke flere utstillinger heller. Jeg går lange turer med ham i helgene (dersom jeg ikke jobber eller pusser opp). Resten av familien går korte turer med ham om hverdagene. Lucky har det nok bra, men han får ikke utnyttet potensialet sitt.

Trondheim, lørdag 15. august, ca kl 17.30:
Red currants detected. Still on the bush.
Mamma innrømmer at hun ikke har tenkt å plukke dem. To bad.
What do do?

Plan 1: Hente ipod, plukke rips i solen, mens Lucky snuser fredelig rundt på plenen.

Ikke gjennomførbar fordi:
1) Jeg skal ikke hjem før i morgen, rips vil mugne?
2) Nabobarna står på verandaen og roper voff, voff. Lucky… Ja, du kan sikkert forestille deg… 

Plan 2: Hente ipod, plukke rips i solen mens Lucky bjeffer vettet seg, koke syltetøy.

Ikke gjennomførbar fordi:*
1) Mamma har ikke sånn som man trenger for å koke syltetøy (en liten pose som inneholder pektin (gjør at syltetøyet blir tykt) og konserveringsmidler (gjør at syltetøyet ikke mugner)), og butikken er stengt.

Trondheim, søndag 16. august ca kl 9.00:
Picing red currants in the rain. No ipod – to wet. No barking – no kids next door.
Plukket ca 3 kg før frokost.

Oslo, søndag 16. august kl 23.57 (sharp):
Got off the train, rakk akkurat Stop Shop før stengetid. At no awail. De hadde ikke sånn som man trenger for å lage syltetøy.

Oslo, søndag 16. august, kl litt over 11 om kvelden:
Back home. I følge internett trenger man ikke pektin for å koke ripssyltetøy, det inneholder så mye naturlig pektin. Althoug I recogniced this as a lie from the beginning I couldn´t help myself…

Skylte ripsen og delte den i tre (rensing ikke nødvendig, da jeg plukker rent i utgangspunktet): 1/3 – den fornuftige – ble lagt i fryseren, og skal kanskje spises med vaniljesaus, yoghurt eller som pai eller muffins en dag.

1/3 skal bli syltetøy uten pektin. Kok bærene. Tilsett 200 gram sukker (halvparten av hva det står i oppskriften, men definitivt nok) – kok. En runde i blenderen – jeg foretrekker marmelade. Hell i nyvaskede glass. Tynt syltetøy: jeg hater tynt syltetøy. Kanskje det blir tykkere etter hvert. In my dreams…

1/3 skal bli gélé (hvorfor spare på ambisjonene når det gikk så bra med syltetøyet…) Kok bærene. Hvor mye sukker står det i oppskriften? 900 gram pr kilo bær - R U KIDDING?! Jeg har bare 200 gram, og det får holde. Vent litt; det står at bærene skal kokes med vann??? Ok, tilsett litt vann. Kok. Tilsett sukker og sitronsaft og vanilje. Kok. Kok. Kok. Hvor lang tid tar det før gélen blir stiv? Kok. Kok. Kok. Tips (hentet fra internett), hva gjør man hvis gélén ikke blir stiv. Tilsetter pektin (festlig). Tilsetter mer sukker (yuck!) Ok, 1 liten håndfull perlesukker. Kok. En liten håndfull perlesukker til. Kok. En bitteliten klype perlesukker. Kok. Kok. Kok. Hell i nyvaskede glass. Kanskje gélén stivner etter hvert. Særlig.    
 

Mandag 17. august kl. 8.00:
Sjekker ikke om syltetøyet og gélén har stivnet i løpet av natten før jeg går på jobb. Jeg vet svaret. 

Mandag 17. august kl. 20.00:
Ica Sjølyst. Kjøper en pose Certo fruktpektin, som inneholder pektin, sitronsyre, konserveringsmiddel og SUKKER (som om det ikke er mer enn oversøtt allerede).

Mandag 17. august, ca. kl. 23.00:  
Syltetøy helles tilbake i kasserollen. Tilsett 1/2 pose Certo. Kok. Kok. Kok. Hell på rene glass. Skru på lokk. La glassene stå opp ned til de er avkjølt??? Why the fuck?!

Gélé helles tilbake i kassereollen. Tilsett Certo. Kok. Kok. Kok. Dersom gélén blir for fast kan man tilsette vann. Jeg tror ikke det blir nødvendig. Kok. Kok. Kok. Hvordan vet man om det er kokt nok? Hell  på rene glass. Jeg snur dem ikke opp ned. Dersom det faktisk blir gélé (mot all formodning) blir det et tomrom nederst i glasset hvor det ikke er gélé. That will look weird.

Kommer marmeladen og gélén til å stivne?
Det får jeg kanskje aldri tid til å skrive om.

“Fortellinger skjer med dem som vet å fortelle dem” har jeg skrevet tidligere. Dette var skrevet i beundring for dem som evner å fortelle, men også som en forklaring på hvorfor jeg selv i svært liten grad forteller, det være seg muntlig eller skriftlig. 
Jeg burde heller skrevet “Fortellinger skjer med dem som har tid til å fortelle dem.” Egentlig kunne jeg laget en fortelling om de fleste dagene i mitt liv, det er bare det at livet kommer så til de grader i veien… 

Akkurat nå har jeg en liten halvtime til overs – i hvert fall bevilger jeg meg det - og vil derfor bevege med tilbake til sommeren 2008, til oppussingen av Hedvigs rom.

For den som ikke har lest de tidligere postene: GJØR DET! Det lille jeg har tid til å skrive har du definitivt tid til å lese… Men kort sagt; problemet er at rommet er så lite. Løsningen, visuelt og fysisk, er møbler som fremstår som en integrert del av rommet. Slike møbler får du ikke på Ikea (og heller ikke på de enda dyrere møbelbutikkene, som med visse unntak lager enda styggere møbler enn Ikea). Slike møbler må du designe selv.

Stort sett synes jeg møbler er finere dess enklere de er. Møblene på Hedvigs rom består derfor rett og slett av mdf-plater som er festet til veggen.

Dette bildet viser skrivebordet, 2 hyller over skrivebordet og litt av sengen (før platene ble malt). Den litt bølgede formen gjør at møblene tar mindre plass visuelt. Da jeg var i Barcelona i sommer slo det meg at jeg kanskje har hentet  inspirasjon fra Gaudi. Jeg tenkte ikke på Gaudi da jeg designet møblene, men jeg elsker det meste ham har gjort, og det er meg virkelig en gåte at hans stil har hatt så liten påvirkning på ettertidens interiør, arkitektur og kunst.   

Jeg designet alle formene i papp, både for at jeg og Hedvig skulle få en idé om hvordan sluttresultatet ville bli, og for å forklare hvordan jeg ville ha det til firmaet som skulle lage møblene for meg. Jeg brukte et firma som heter Kela AS som jeg anbefaler på det varmeste. Det er ikke første gang de har laget hyller for meg – og ikke siste heller; jeg har faktisk hatt dem her for å ta mål i dag tidlig, kanskje jeg får tid til å fortelle om det senere…

Kela kan skjære ut mdf-plater i hvilken som helst fasong man ønsker, og feste dem til veggen ved hjelp av en slags skinnesystem som festes til veggen og hyllen, og som ikke synes når hyllen er montert:

Legg merke til at kanten på hyllen går så å si helt inntil veggen. Jeg bor i et hus fra 1916, og vinklene her er på ingen måte rette. Hyller som skal stå inntil samme vegg med 30 cm mellomrom må ha ulike vinkler, Kela har vinkelmåler.

Skrivebordet går langs hele veggen foran vinduet. Siden det er så pass langt trenger det ikke å være bredere enn 40 – 50 cm, man får likevel nok at plass til (bærbar) PC, bøker, skrivesaker, pyntegjenstander, etc.
Skrivebordplaten er også festet direkte til veggen, uten noe som støtter den opp fra gulvet. Fordi platen er så lang har den en list som støtter den opp på undersiden. Resultatet er kjempesolid. Man kan både sitte og stå på bordet

Sengen er støttet opp fra gulvet på sidene, og med en list midt under. Dette fordi denne platen er meget stor og tung. Den er ikke så bølgete, fordi da må man jo spesialbestille madrass også… 
Lengden mellom skapet og vinduet er akkurat slik at det er plass til en 200 cm springfjær-madrass, men det er ikke plass til en standard seng for en slik madrass. Er det ikke alltid slik? Mye bedre å designe selv enn å forholde seg til møbelprodusentenes nykker.
Høyden mellom platen og gulvet er akkurat så stor at det er plass til 2 oppbevaringsskuffer fra Ikea.

Jeg håper at jeg ganske snart har tid til å komme tilbake med bilder som viser rommet i dag. Men jeg lover ingenting…

Star Wars gardiner & lampeskjerm
Blå m/spaceship-mønster.

Timberland lang shorts (gutt) GITT BORT
Farge: Mørkeblå
Størrelse: 140/ 10 år

Regnbukse GITT BORT
Farge: Svart
Størrelse: 140/ 10 år

Vilkår; se nederst i forrige post.

SELGES:

Leggchaps fra Dyon
Farge: Svart
Størrelse: 10-12 år
Kan brukes til stevner: Løsningen for barn som ikke får tak i ridestøvler fordi de har for tynne legger. 
Pris: NOK 595 (Ny pris NOK 1595)
Ser helt nye ut
Bilde finnes på http://www.lowenborg.no/ebiz/products.html?ebiz_products.pid=38516&cid=&mpid=

Blogs = sharks

Dvs haier må svømme konstant ellers dør de visstnok, og det er blitt meg fortalt at samme skjebne rammer blogger som ikke oppdateres jevnlig. 

Men med en blogg som handler om virkeligheten forholder det seg litt annerledes. Virkeligheten har det med å komme i veien til en hver tid. Virkeligheten er for eksempel et sammenhengende oppussingshelvete. Manglende oppdatering er verken tilsiktet eller tilfeldig, det er slik virkeligheten er.

Kanskje vender jeg tilbake med detaljene senere. Kanskje skriver jeg ferdig diverse artikler jeg begynte på for over et år siden. Kanskje ikke.
Det kommer an på virkeligheten.

I mellomtiden

GIS FØLGENDE BORT:

Seng med 2 skuffer GITT BORT
Mål: 75 x 190 cm (veldig praktisk, fordi de fleste steder du ønsker å plassere enn seng er akkurat litt kortere enn standardmål 208 cm)
Farge: Sengen er hvit, skuffene er lyseblå
Litt slitt (det er derfor den gis bort)
Må hentes på Briskeby i Oslo, og du må bære den ned trappene selv (den er ganske lett, men på grunn av størrelsen må man være 2 personer)

North Face dunjakke m/hette GITT BORT
Farge: svart
Størrelse: ca. 12 år
Veldig varm, nesten ikke brukt

Zara TRF-jakke med pelsfôr GITT BORT
Farge: brun
Størrelse: ca 15 år (til jente)
Glideslås foran, veldig varm 

Bjørn Dæhlie overtrekksbuske m/ gliselås i sidene GITT BORT
Farge: Mørkeblå
Størrelse: 164
Nesten ikke brukt

Ridehjelm GITT BORT
Farge: svart
Størrelse: 52-57 cm (barn ca 8 år)
Pent brukt

Ridebukse m/kneskinn GITT BORT
Farge: svart
Størrelse: ca 8 år

Ridesokker
Farge: svarte med røde og hvite striper (fra Pennyklubben)
Størrelse: 6-10 år

Dress til gutt GITT BORT
Farge: svart
Størrelse: ca 10 år
Litt slitt, trenger rens

Dress til gutt GITT BORT
Farge: svart med smale (mafia)-striper
Størrelse: ca 11 år
Pent brukt, men trenger rens

1 pose med gutteklær, ca 10 år GITT BORT
Mest jakker og T-skjorter, litt slitt

Jenteklær 12-15 år GITT BORT
* Kortermet bluse fra Pimkie m/dødningehoder
* Mørkeblå heste-T-skjorte fra Bik Bok
* Mørkeblått miniskjørt & topp fra Bik Bok
* Brun T-skjorte med tegning fra Pimkie
* Koksgrå kortermet hettejakke fra Bik Bok

Diverse barnebøker
Mest for gutter

Kanskje det kommer mer…

Alt gis bort fullstendig gratis i den stand det er. Det må hentes på Briskeby i Oslo. Eventuelt kan jeg møte deg et sted i Oslo dersom jeg likevel er i nærheten (gjelder ikke seng). Sending pr post er ikke aktuelt.

Ring 92 61 92 53.