Å flette virkelige hendelser inn i en roman bidrar til en opplevelse av fysisk nærvær – dere vet, det som gir kunsten farve, lukt, tid, rom og følelsen av hva slags vær det er. De store internasjonale begivenhetene er ikke de mest effektfulle – hvem som helst kan si noe om 9/11. Å skrive at datteren til hovedkarakteren rir Venus på EKT Rideskole kunne derimot vært genialt. Hvem som helst kan ikke si noe om Venus, men gjennom sitt nesten 45-årige shetlandsponniliv har hun blitt et lokalt ikon i Oslo. En hver med Oslokompetanse har en gang ridd på Venus eller kjenner noen som har gjort det. Denne lille detaljen i romanen er uten betydning for de fleste utenfor Oslo – akkurat det gjør det bare enda mer verdifull for oss den vekker minner hos.
Kjetil Trys problem er sannsynligvis at han kun har lyttet med et halvt øre til sin egen datters rideskolehistorier. Romanen hans er publisert i 2008. Siden handlingen ikke er datert med årstall, men gir inntrykk av å foregå i umiddelbar samtid, må vi gå ut i fra at handlingen foregår i 2008 eller 2007. Venus døde imidlertid i påsken 2005. Skal vi forstå det slik at Rolf G. Lykkes datter etter 3 år ikke er i stand til å akseptere yndlingsponniens bortgang? Neppe den historien Kjetil Try ønsker å fortelle oss…
