Det å kjøpe hest tar lang tid
4 1/2 måned for å være nøyaktig. Kanskje jeg skal skrive litt mer om temaet kjøp av hest senere, hvis jeg får tid (hvilket er lite sannsynlig), men akkurat nå har jeg tenkt å skrive om Romeo, og om byggingen av ridehuset på Elveli. Å bygge ridehus tar nemlig enda lengre tid enn å kjøpe en hest.
Alfas Romeo
heter hesten som til slutt slapp gjennom nåløyet (vi stiller meget høye krav til en hest, nemlig). Han er bare 3,5 år og kan ikke så veldig mye. Men den grunnutdannelsen han har fått er meget god (og det kan man ikke si om en del hester som tilsynelatende har kommet lengre i utdanningen).
Romeo har vært hos oss siden 4. februar, og det virker som han trives godt med sitt nye hjem. Ikke en eneste gang har vi hørt ham klage over mangelen på ridehus. Det kan skyldes høflighet, men min antagelse er at ridehus ligger et stykke nede på prioriteringslista hans.
Det som står øverst på lista hans er selvsagt mat
Han er tross alt en hest…
Her tar han en pause fra høyspisinga for å forsyne seg med litt kraftfôr fra krybba. I motsetning til de fleste andre hester liker han faktisk høy bedre enn kraftfôr. At hodet hans ikke er med på bildet skyldes at jeg ikke har vidvinkelobjektiv, og at boksen han er nokså liten. (Han står jo i ”ponnistallen”, hvor det ikke står så mange ponnier lengre.)
Men størrelsen på boksen synes heller ikke å plage ham, han har da ingen planer om å stå inne hele dagen!
Han skal stå ute i paddocken, så klart!
Her står Romeo i paddocken sin, sammen med to venner. Hester digger sånne nasjonalromantiske ting som snø og grantrær og sånn. Faktisk så godt at de spiser opp juletrærne som noen har satt ut til dem.
I paddocken med Hedvig.
På vei tilbake til stallen etter en fin dag i paddocken.
‘
Lucky må ha skjerm på hodet pga av en infeksjon i halen.
Romeo gir Lucky en trøstende klem: “Jeg synes nesten ikke du ser teit ut i det hele tatt.”
En trygg og romslig paddock er imidlertid ingen selvfølge
Et sted hvor vi var på stevne ble jeg imponert over at de hadde flere sykepaddocker, det flester staller har nemlig ikke det, dermed må halte hester som ikke skal bevege seg stå inne hele dagen. Disse sykepaddockene hadde dessuten god utsikt til stallområdet og ridebanen, slik at hestene fikk noe å se på. Men så viste deg seg at det ikke var sykepaddocker, men de eneste paddockene de hadde, og der måtte hestene stå ute på skift. På det stedet hadde de 2 utendørs ridebaner og ridehus med oppvarmet kafé på den ene siden, slik at de som ser på slipper å fryse. Men hvis jeg hadde vært hest ville jeg absolutt ikke bodd der; tenk å stå inne nesten hele dagen bortsett fra et par timer i en paddock du knapt kan snu deg i!
Mye pent kan sies om den forrige stallen vi stod på, men ikke om paddockene. Alt for mange hester stod i nedoverbakke på et alt for lite område. Det hevdes instendig at hester er flokkdyr, men det er et faktum at ikke alle hester liker å bli “flokket” sammen som fjortiser på en rockekonsert. Bakføtter er til for å brukes…
2007:
Mette-Marit og Mischa; etter at de flyttet til Elveli og fikk bedre plass, ble det slutt på slossinga.
Mette-Marit og Relief.
Akilles og Blue Boy.
Grunnen til at vi flyttet Mette-Marit til Elveli var nettopp paddockene, og det er ingen tvil om at hun trivdes godt der. Nå står hun på en skikkelig fancy stall hvor de er orden på det meste. Og hvor det er ridehus.
Vi besøkte henne der for et par uker siden, og alt tyder på at hun har det veldig bra, men jeg tror ikke hun får gå så mye ute der.
Hedvig rir Mette-Marit på Østern.
2008:
Hedvig henter Mette-Marit fra paddocken på Elveli.
Leo i paddocken sin.
Før han ble TV-stjerne i “Hotel Cæsar”.
Hedvig og Mette-Marit på vei fra paddockene mot det gamle ridehuset, som altså ikke står der lengre.
Nå ser det slik ut:
