Da har jeg pusset opp i 25 dager (det var den sommeren). Tiden har gått med til rydding, vasking, boning av gulv og mindre vedlikehold av bad, do og Snorres rom, men i hovedsak totaloppussing av Hedvigs rom. Når man er alene om oppgaven tar det nokså lang tid. Planen var også å vaske et par andre rom, samt olje gulvene, men det er har det ikke blitt tid til.
Å olje gulvene
er heller ikke så enkelt som det var før i tiden. Vi har nemlig tregulv av typen Kronegulv, kjøpt hos Lie Høvleri AS. Tidligere var det bare å ringe dit og bestille det man trengte av gulvolje og beis. Nå er Lie Høvleri AS oppkjøpt av Gapro AS, hvis livsmotto er å ikke selge til privatpersoner. Jeg kan få kjøpt det jeg trenger hos Maxbo, får jeg beskjed om.
Dette stemmer ikke. Maxbo sitter kanskje med rettighetene til å forhandle Kronegulv-produkter, men de har null interesse av å gjøre det. Bare det å komme i kontakt med en person som til en viss grad vet hva Kronegulv er tar en uke. Dette etter at Maxbo flere ganger har lovt at rette vedkommene skal ringe meg tilbake, noe som ikke har skjedd. Da jeg endelig kommer gjennom er beskjeden at produktene ikke finnes på lager, men de kan bestilles opp i neste uke hvis jeg kommer opp til butikken på Alna; DE KAN ALTSÅ IKKE TA I MOT MIN BESTILLING PR TELEFON. Åh! som jeg hater å måtte forholde meg til slike ynkelige firma, ribbet for integritet og profesjonalitet. Skal gulvene oljes har jeg imidlertid ikke annet valg enn å bruke en 1/2 halv dag på å krysse byen for å foreta en handling et seriøst firma ville ordnet pr telefon. Det viser seg at beisen jeg trenger er utgått fra Gapros sortiment. Dette ordner seg imidlertid tilsynelatene; som siste kunde skal jeg få en liter. Jeg betaler på forhånd. Torsdag ringer jeg og får beskjed om at varene ikke er ankommet. Der står saken pr i dag.
Innredning av små rom
er utfordringen med Hedvigs rom. Som tidligere nevnt er det ca. 6 kvadratmeter stort (og dermed veldig vanskelig å ta bilder av).
Jeg tror at rommet vil se visuelt større ut hvis veggene males i en svært lys farge, og hvis møblene stort sett males i samme farge. Dette er ganske vesentlig; møbler i en annen farge en veggene blir alltid et blikkfang, et rotete blikkfang hvis det ikke er gjort med en bevisst hensikt. Den eneste muligheten for å ha møbler i samme farge som veggene er imidlertid å male selv. Hedvig valgte farger og jeg har malt. Jeg gjør relativt grundig grunnarbeid, maler tynne strøk og pusser mellom hvert strøk. Derfor tar det lang tid. Men det tar ganske lang tid hvis man slurver også, men betydelig kortere tid før malingen flasser av. Dessuten er ikke malte flater preget av støv og luftbobler særlig pent. Jeg venter også til malingen er tørr før jeg maler neste strøk. Det meste av måneden har malingtørken vært heller bedrøvelig, så kom for all del ikke her å påstå at vi har hatt en fin sommer.
Faren ved å velge lyse farger er at rommet kan virke kaldt, men dess mindre rommet er, dess mindre risiko er det nok for at dette skal bli et problem. Vi tar i hvert fall sjansen.
Det er dessuten meningen at det lyse skal friskes opp med turkise plissé-gardiner (som tross løfte om levering i begynnelsen av denne uken ikke er kommet ennå; “ferie, skjønner du”…), og diverse turkise tekstiler som ikke er innkjøpt ennå.
Rommet skal også inneholde en seng/sofa, et skrivebord og noen hyller, som jeg en stund lurte på å lage selv, men det har jeg ikke tid til. Jeg har etter beste evne forklart mine idéer til et firma som lagde hyller for oss i 2000, og de skal gi meg et pristilbud og en tidsplan i morgen.
Innkjøp av tekstiler & små-stash
virker alltid så uproblematisk i interiørtidsskriftene, men i virkeligheten er det – som jeg tidligere har vært inne på – en aktivitet som får fortvilelsen over å bo i dette fordømte landet til å vokse ytterligere. Jeg er klar over at mange mennesker finner det helt naturlig, eller i hvert fall innenfor rammen av det man må akseptere, at man ikke kan få kjøpt turkise effekter. Det gjør ikke jeg.
Jeg forventer ikke at en butikk skal ha alt, men jeg aksepterer heller ikke at alle butikker skal ha det samme. En rundtur i Oslos interiørbutikker etterlater en med det inntrykk at byens befolkning må være ribbet for smak og kreativitet. Jeg velger imidlertid å tro at problemet ligger hos innkjøperne i butikk(kjede)ne, ikke hos kundene.
Etter en jakt som inkluderte Oslo sentrum, Vika, Majorstua, samt Ikea Slepenen, var dørknotten på bildet over det nærmeste jeg kom turkis. Ok, den er mørkegrønn, men den får holde til vi finner noe bedre. Dørknotter er lette å bytte ut.
Det samme kan man ikke si om lamper. Å stå på en vaklete gardintrapp, i ført gummihansker lirkende kobbertråd inn i gjenstridige sukkerbiter med skrujern, mens du holder lampen med den andre (tredje?) hånden er ikke min yndlingsaktivitet. Det er ikke det å få 230 volt elektrisk støt gjennom kroppen jeg er redd for – det har jeg overlevd før. Likevel tror jeg at jeg kommer til å skvette av støtet, velte den håpløse gamle gardintrappen, falle med hodet først knuse brillene (verdi 5000 kroner, ingen forsikring) og få tappjernet gjennom øyet. Det er ganske skummelt. Men det gikk heldigvis bra denne gangen også.
Hedvig har lenge sagt at hun ønsket spotter, jeg trodde hun mente downlights og sa følgelig at det var uaktuelt (det får holde med spesialdesignede møbler!), men etter besøk i et par lampebutikker gikk det opp for meg at det finnes spotter man skrur opp i taket som en helt vanlig lampe. I et rom hvor det er lavt under taket er dette mye smartere enn en lampe som henger og dingler. Spottene på bildet ble kjøpt på Christiania Belysning (avdeling Glassmagasinet) til kr. 598, inkludert 2 enkle spotter til å skru på veggen, samt 5 lyspærer: Noen ganger blir man positivt overrasket både hva design og pris angår.
Det samme kan man ikke si når det gjelder innkjøp av skuffeseksjon, men med litt kreativitet ordner det seg. Vi trenger en skuffeseksjon som tar liten plass (fordi skrivebordsplaten skal være smal), dermed er det ikke særlig aktuelt å handle hos firmaer som selger kontormøbler. På Ikeas nettside fant jeg imidlertid en skuffeseksjon som så ok ut; liten, med låsbare skuffer, uttak for mobiltelefonlader, og i farger som matchet rommet i den grad at overmaling kanskje ikke var nødvendig. Det viste seg imidlertid at denne var laget av tynn plast! - som de fleste Ikea-artikler var den dessuten særdeles skranglete. Etter å ha forkastet Ikeas øvringe utvalg av stygge skuffeseksjoner falt valget på Fira; ”minikommonde” i kryssfiner, som egentlig var til å henge på veggen eller sette oppå bord, til kun kr. 79. Jeg kjøpte 2 stk, skrudde den ene fast til den andre, og malte den grå (samme farge som skrivebordsplaten den skal stå under skal bli). Jeg synes ikke den ser så verst ut. Selvsagt går ikke skuffene på skinner (bokstavelig talt), men alt kan ikke være perfekt.
Hvordan holde ut
Å pusse opp er ikke særlig gøy, det er en skikkelig tragisk måte å bruke tiden sin på. Det er selvsagt inspirerende å bruke kreativiteten sin og komme frem til løsninger, men i det store og hele dreier det seg om malingstøv & ensomhet. Enda verre blir det av å tenke på at alle andre er ute og koser seg i de sparsomme solstrålene værgudene aller nådigst innrømmer oss, bekymre seg over barn og hunder som får for lite oppmerksomhet, etc. etc. Altså bør man definitivt unngå å tenke for mye. Lydbøker er, som jeg tidligere har vært inne på, løsningen. I disse 25 dagene har jeg holdt det gående på følgende måte:
* When We Were Orphans (Kazuo Ishiguro) – tja…
* Burning Bright (Tracy Chevalier) – som Tracy Chevalier
* Mantrapped (Fay Weldon) – veldig interessant
* Oh, Play That Thing (Roddy Doyle) – veldig bra, når den først kom i gang, men det tok sin tid
* Havets katedral (Ildefonso Falcones) – underholdende
* The Right Attitude To Rain (Alexander McCall Smith) - skuffelse for Mma Ramotswe-fans
* Snorre Kiær og hans kvinder (Georg Brochmann) – forfatteren er visstnok matematiker, og burde nok holdt seg til det, roman har riktignok en viss kalkun-sjarm, men ikke særlig original sådan
* The Deportees; and other stories (Roddy Doyle) Roddy Doyle i The Commitments, The Snapper“, etc-stil; give me more!
* A Son of the Circus (John Irving) – det triste med John Irving-romaner er at selv de tar slutt
* Kamelionens skygge (Minette Walters) – ok, skjønt Minette gjentar seg selv vel mye her
* Murder Is Easy (Agatha Christine) – trodde ikke jeg hadde lest denne Agatha Christie-boken før, men jeg husket den tidlig i første kapittel
* Stormfulle høyer (Emily Brontë) – en klassiker; muligens noe overvurdert
* Friends, Lovers and Chocolate (Alexander McCall Smith) – bedre enn The Right Attitude To Rain
* Fredagsstrikkeklubben (Kate Jacobs) – ikke ferdig ennå
Tilbake til dagliglivet
Det man må passe på i slike ekstreme situasjoner er å beskytte ipoden mot malingstøv og søl. Bildet til venstre viser hvordan min ipod så ut i dag tidlig.
Men det var bare utenpå: under iskin coveret var den like fin!
Dessuten fikk jeg kjøpt et nytt iskin cover på humac Vika; 3 pk til kun kr 100, fordi produktet var på vei ut. Det er vel typisk at noe som er smart, går ut av produksjon! Uansett, ipoden min er klar til å gå på jobb i morgen. Jeg har også lakket neglene, barbert leggene og vasket vekk det meste av malingen, og ser dermed noenlunde presentabel ut. La oss håpe det varer til i morgen, fordi jeg er nødt til å male litt mer i kveld.
