Under den tidligere omtalte letingen etter Canon-CDen (som fremdeles er borte) ble det klart for meg at ryddig i skrivebordskuffer og nærliggende skap var påkrevet. Jeg har gått gjennom skrivebordskuffene nå og kastet en del, men det er så mye jeg bare ikke kan kaste. Det er 1 1/2 skuff med papirer, hovedsakelig fra da jeg jobbet i Norsk Filmklubbforbund, og fra da jeg drev mer aktivt med fortellerkunst (mer aktivt enn i dag, vil det si). Jeg har ikke tid til å gå gjennom dem, derfor kan jeg heller ikke kaste dem. Og så fant jeg alle filofaxinnleggene mine tilbake til 1991!!! Snakk om unyttig skuffefyll, mener du kanskje. Det mener jeg også, men jeg fikk meg ikke til å kaste dem likevel; jeg flyttet dem bare til en annen skuff…
Og så fant jeg den dingsen på bildet. Det kalles en PERSONSØKER. Personsøker var noe vi brukte for å være alltid tilgjengelige tidlig på 1990-tallet; den gangen mobiltelefoner var store, tunge og ikke utpreget mobile, for ikke å snakke om fullstendig ubrukelige, fordi det ikke var dekning noen steder. Lånte du noens biltelefon (som de gjerne ble kallt for de var fastmontert i bilen) var aldri batterikapasitet et problem; feed backet var så ille at ingen snakket et sekund lengre enn absolutt nødvendig.
Mobiltelefon var med andre ord ikke noe du hadde i veska eller i lomma. Der hadde du PERSONSØKEREN. Når den gav fra seg et høyt pip (eventuelt vibrerte, hvis du hadde satt den på stille) visste du at noen ville ha tak i deg. Nummeret til den som hadde ringt (man ringte til personsøkeren som til en telefon) kom frem på displayet, og dermed var det bare å kaste seg over nærmeste telefon.
Var du innendørs var det vanligvis ikke noe problem å finne en telefon. Så lenge du befant deg i byen var det ikke noe problem å finne det utendørs heller. Det var nemlig telefonkiosker på hvert hjørne, og telefonautomater på hver vegg, den gangen. Vanligvis virket de også. Standard tilbehør til personsøkeren var TELEKORT; kort av forskjellig verdi som man kjøpte på Narvesen, puttet inn i telefonautomaten, og så kunne man snakke så lenge det var penger på kortet. Det var også mulig å ringe for penger. Hvis du fant en automat som tok penger. Pengeneautomatene var nærmest utryddet til fordel for telekortautomatene på 1990-tallet, nemlig. Det sier seg selv; skulle du gjøre business pr telefon og hadde personsøker, kunne du ikke stå og tulle med kronestykker.
Jeg kjøpte min personsøker i 1993, tror jeg. (Jeg kan faktisk finne det ut, siden jeg har filofax-innleggene!). Det var mens jeg jobbet i NFK og jeg tror kanskje jeg fikk personsøkeren dekket gjennom jobb, men ikke minst derfor kunne den jo ikke koste så mye. Derfor kjøpte jeg den brukt. Det var før det fantes noe internett hvor man kunne finne brukte ting, så Egil fant en annonse i Aftenposten, og jeg tok T-banen til Ellingsrud (tror jeg, jeg er ikke helt sikker) og betalte noen hundrelapper til en fyr som bodde i høyblokk. Jeg følte at dette var veldig risky, siden jeg ikke kunne vite at personsøkeren virket før jeg hadde bestilt et nummer. Det tok over en uke å få nummeret, men personsøkeren virket, og jeg var svært fornøyd med denne måten å kommunisere på i flere år. At jeg kjøpte meg mobiltelefon i 1998 skyldtes ikke et behov for teknologisk utvikling, men utelukkende at alle telekortautomatene forsvant i løpet av et halvår da mobiltelefonene begynte å utgjøre et réelt alternativ. Og uten dem var det ikke mulig å være tilgjengelig med personsøker. Jeg får nok aldri bruk for personsøkeren igjen, men jeg tror jeg lar den hvile i skuffen i noen år til.
