Intensjonen var å skrive om forberedelsene til hundeutstillingen her, men som så ofte før kom virkeligheten i veien… Denne gangen i form av min hjemmedatamaskin; et eller annet begynte å brenne inne i den, så jeg slo den av, og det var visst det. Etter å ha vært uten hjemmedatamaskin i nesten 2 uker har jeg fått innstallert meg på den bærbare reservedatamaskinen. Sannsynligvis er det mulig å redde innholdet fra den gamle harddiscen, men dette vet jeg ikke helt sikkert før vi har mottatt en del som kreves til kopieringsprosessen.
Om jeg hadde tatt back up? Jeg pleide å ta back up før i tiden, da man kunne da back up på 1,44 discetter eller zip, men er det nesten ikke mulig lengre og da har jeg liksom fallt av litt… Jeg hadde egentlig lagt en del viktige ting på yahoo, men det ligger ikke der lengre. Mulig det er begrensning på mb eller tid???
Alle bildene jeg har tatt med det nye cameraet ligger på den harddiscen. For å legge inn nye bilder på den nye PC´en må jeg installere et program som er på en knøttliten CD det står Canon på. Jeg lette etter den i går, men jeg fant den ikke. Derimot fant jeg en rekke andre programware-CDer, bruksanvisninger, produktbeskrivelser, etc. til ting som for lengst er ødelagte eller utdaterte. Det er nok på tide å rydde i skrivebordskuffene, men når får jeg tid til det da?
Av og til lurer jeg - på et rent filosofisk plan – på hvorfor livet skal være så vanskelig. Det er liksom ikke den minste til som bare er enkelt og greit. En flaske negllakk er f.eks. ubrukelig straks den er halvtom. Da er innholdet blitt så tykt at det danner seg luftbobler i lakken. Trist.
Søk om et banklån som skal ha 5 dagers behandlingstid, og du kan være sikker på at det tar minst en måned. Hvis du får lån i det hele tatt da.
I en idéell verden burde det bare være å laste det det Canon-programmet fra web-siden deres, men det står ikke hva det heter i noen av de 3 bruksanvisningene jeg fant. Jeg ringte Canon i dag, og de sa at det gikk ikke an å laste det ned i det hele tatt. Men man trengte det ikke heller. Det var fullt mulig å laste over bildene uten… Jeg skal prøve det etterpå, men jeg tviler sterkt på at det vil gå problemfritt.
Men egentlig hadde jeg tenkt å skrive om forberedelsene til hundeutstillingen. Det har vel ikke gått helt etter planen det heller. Hedvig hadde jo lovet å hjelpe oss, men hun har vært Kristiansand det meste av tiden, og resten av tiden har hun ikke hatt tid. Å lære ham å stille opp uten en medhjelper har vært umulig, derfor kan han ikke det. En av instruktørene på lydighetstreningen viste meg at man kan flytte bena til hunden, så jeg har trent litt på å få ham til å bli stående når jeg har gjort det. Det ene øret står rett opp halvparten av tiden; halen er oppe og nesen er nede, og han har lett for å begynne å galoppere når han skal trave. På den positive siden (ja, det er noe posiivt også) er pelskvaliteten hans topp – vasket ham på søndag (i henhold til rasestandarden skal sheltier ikke være nybadete), og i morgen skal jeg vaske den hvite pelsen. Bare bena tror jeg; det er hvite på brystet er fremdeles skinnenede hvitt - tennene hans er rene og sunne, og han er blitt litt mer oppmerksom enn før. Ikke mye, men på tirsdag fortalte Kirsten fra Oslo- og Omegn dressurklubb meg at det var ikke uvanlig at sheltier ikke ble voksne før de var 3,5 – 4 år. Det er for så vidt en trøst å vite at det faktisk er slik, fordi det er det jeg opplever. Dette blir eneste gang Lucky stiller i unghundklassen, fordi når han fyller 2 er han pr definisjon ikke unghund lengre. Men han oppfører seg som en unghund; en hund hvis manglende konsentrasjon ikke bare skyldes manglende trening, men rett og slett at han ikke er i stand til å konsentrere seg lenge om gangen.
I dag var han i hvert fall kjempeflink den første halvtimen på agilityen. Han var konsentrert, og hadde oppmerksomheten rettet mot meg og jobben han skulle gjøre. Og gjorde alt riktig, når jeg gav han de riktige signalene. Vi var lovet at vi skulle få jobbe med vippa i begynnelsen av timen, men slik gikk det ikke – som sist kom vi dit først etter at Luckys hjerne var overbelastet. Nantika foreslo at jeg skulle prøve å legge vippa på bakken neste gang. Jeg håper det lar seg gjøre, for det var en god idé for å gjøre ham trygg på et hinder han tydeligvis ikke liker. I begynnelsen av timen fikk vi imidlertid tatt slalomen. Min metode for å lære Lucky dette er å targete ham med pekefingeren. Dette er ikke anbefalt som en rask metode, men det er det eneste som har ført noen vei for oss. Han skjønte med en gang hva jeg ønsket av ham da jeg første gang prøvde det. Jeg synes nå han viser tegn på å ta hinderet mer selvstendig, så hvis vi bare kan få trent på det hver torsdag ordner det seg nok.
Uansett; vi drar på hundeutstillingen for å se og lære hva som skjer på en hundeutstilling, og får å få en indikasjon på Lucky har forutsetninger i utstillingsringen. Neste gang; hvis vi kommer til at det skal bli en neste gang, vil vi vite hva vi skal forberede oss på. Et sted må man jo begynne. Det er fint vær til og med, så hvis vi tar hva som enn kommer med godt humør – noe jeg akter å gjøre - ligger alt til rette for en fin tur 
