Siden vi har meldt oss på utstilling
har Lucky og jeg bestemt oss for å utnytte de mulighetene som finnes til å trene på harmonisk samspill mellom hund og fører. Som f.eks. Oslo og omegn dressurklubbs lydighetstreninger. I går tok vi derfor bussen til Alexanders Kiellands plass kl. 17.30 - slik at vi skulle få god til å aklimatisere oss på stedet før treningen begynte. Der ventet vi på 54-bussen i 20 min før det gikk opp for meg at her kom det ikke til å komme noen buss på uendelig lang tid: De har fått display på bussholdeplassen der nå, og etter å ha vist “nå” i et kvarter skiftet det plutselig til 18.25… Ja, ja, tenkte vi, det er ikke så langt til Maridalen:
La oss kalle det båndtrening
Det var faktisk svært vellykket; jeg fant ut at i stedet for å belønne Lucky med godbiter kunne jeg belønne ham med at han fikk stoppe å snuse når han hadde gått eller løpt pent en stund. Lucky var helt med på dette, og gikk hele veien så og si uten å dra i båndet. Men det var lengre enn jeg trodde, og da vi kom frem var jeg nokså svett, og nervøs fordi jeg kom 5 minutter for sent og ikke ante hva lydighetstrening gikk ut på.
Det begynte med “tannvisning” - instruktøren skulle se på hundens tenner – noe som gikk helt greit, fortsatte med 2 min fellesdekk som gikk kjempeflott, og så skulle vi bytte plasser: Da havnet Lucky på et sted hvor det nok hadde stått en særdeles interessant tispe, dermed var det umulig å få kontakt med ham den neste halvtimen…
Snusing er en idéel belønning for Lucky. For tiden interesserer det ham langt mer enn all verdens godbiter og leker. Men for at det skal fungere som en belønning er det selvsagt en forutsetning at det er føreren, og ikke hunden, som bestemmer når det skal snuses.
Men hvordan hindre en sheltie på et jorde i å belønne seg selv?
Hvorfor skal Lucky jobbe for å få muligheten til å snuse når verdens mest interessante lukter befinner seg rett foran føttene hans? Alt han trenger å gjøre er å senke snuten 10 cm. At halen hans sannsynligvis vil logre høyt over ryggen hans på utstillingen er mitt miste problem, har jeg skjønt: Det store problemet er at snuten hans kommer til å være klistret til bakken.
Hadde han vært en stor hund kunne jeg kanskje hindret han i å belønne seg selv ved å korte inn båndet. Men siden han ikke er mer en 39,5 cm (may the force be with us) er dette umulig uten at båndet blir så kort at det er umulig for ham å bevege seg med slakt bånd.
Jeg har hatt som regel at jeg aldri skal dra i båndet, men det er faktisk å gi ham fri tilgang til selvbelønning. Jeg må derfor av og til bruke båndet til å dra ham vekk fra de spennende luktene. Jeg føler at dette er galt, men det vil ikke være riktig å la ham snuse når han vil heller. Det vil umuliggjøre hans deltagelse på både hundeutstillinger og annet.
Løsningen er selvsagt å være mer interessant enn luktene på bakken
Kan et menneske bli så interessant for en hund?
Mot slutten av lydighetstreningen jobbet vi med et lydighetshinder. Vi lærte at forskjellen mellom et lydighetshinder og et agilityhinder er at man går frem mot lydighetshinderet (man løper ikke), og at hunden skal ikke hoppe før på signal fra eieren.
Instruktøren sa at hunden måtte ha en motivasjon for å hoppe hinderet, så vi skulle kaste en godbit eller en leke over det. For Luckys del hadde dette ingen motiverende effekt; han hadde som nevnt snuten klistret til bakken, og var vel fornøyd med det. Etter at jeg nærmest hadde slept ham over hinderet en gang, var det imidlertid som om det gikk opp for ham at vi hadde hoppet et hinder: “Et hinder?! La oss ta det en gang til!”
Så vi hoppet det flere ganger, og mellom hoppene stod, satt, snudde og gikk vi pent, no problem.
Dessverre tror jeg ikke det er hinder i lydighetsringen. Tro om det er lov til å ta med et?
Lydig? Holder det ikke at jeg er pen?
Veldig pen!!!