Fortellerscenen: Kjærlighet i tid og utide

Forrige uke var sikkelig slitsom, mens denne uken har vært hektisk på en positiv måte. Derfor har jeg ikke hatt tid til å fortelle om forrige ukes høydepunkt: Nemlig forestillingen Kjærlighet i tid og utide (Fortellerscenen 26. september).

Få ting lyser og varmer i hverdagen som en god fortelling, og forteller Sara Birgitte Øfsti dokumenterte at Silke (2002) langt fra var noen tilfeldighet: Hun har helt spesielle evner, både når det gjelder valg av råmateriale og intens og følsom karakterskaping.

Sara Birgitte åpnet med en morsom fortelling, i følge henne selv skrevet av Alf Prøysen, og definitivt på ekte Prøysen dialekt, og med Prøysen-humor på sitt beste.

Enda morsommere var neste fortelling: Et selvopplevd kjærlighetsdrama fra Praha, på grensen til det surrealistiske. 
Skjedde dette virkelig? Stemmer det at Tsjekkiske myndigheter leier ut samme seng til flere personer? Eksisterer studentavis-journalisten som ble sviktet av “kvinnen i sitt liv” fordi hun hadde blitt sviktet av sin pappa som 11-åring? Nøyde han seg virkelig med å kaste kondomer i en basketballkurv sammen med Sara Birgitte halve natten? (Jeg skal tro det, siden han var amerikaner; jeg har tross alt sett dem på film). Hvor mange ganger satte Sara Birgitte livslykken hans i fare ved å vende tilbake til kjøkkenet etter at kjæresten hans var kommet tilbake? 
Hvis en god latter forlenger livet, vil jeg tro denne fortellingen er verdt er par måneder

Mirakuløs forlengelse av livet var tema for neste fortelling. Forlengelse av livet, men ikke av kjærligheten? Det var en fin fortelling med mye varm humor og mange sterke bilder. Den står imidlertid mer for meg som sterke bilder enn som en hel fortelling. Det går så innmari fort, og hver gang Sara Birgitte dykker ned i fortellingen må hun opp etter luft etter alt for kort tid.    

Heldigvis dykker hun fryktløst ned i neste fortelling, som handler om Kissin` Kate Barlow: Et navn som spøker vagt i erindringen til den som har sett westernfilmer og lest westernbøker i sin barndom. Men det var om den tøffe & grusomme Kate Barlow. Sara Birgitte forteller om mennesket Kate Barlow. Om skolelærerinnen Kate Barlow, og hennes utidige kjærlighet til Sam, som solgte løk og reparerte skolestua for Kates skyld. Utidig kjærlighet, fordi Sam var neger.

Og jeg vet at det ikke er lov til  si “neger” i dag, men det var lov å si det den gangen. Den gangen stod det ”neger” i lovene til the US Land of the free and the home of the brave of America. Det stod at en neger som kysset en hvit kvinne burde dø, og det går fryktelig galt for Kate og Sam - som oppleves som nære venner etter at Sara Birgitte har tatt oss med inn i hodene deres.
Det gjør vondt når nære venner lider. Det er en trist og vond historie. Men det er likevel godt å få høre den.

I kveldens siste fortelling fikk vi enda et glimt av Kissin` Kate Barlow, denne gangen slik kiosk-litteraturen presenterer henne. Hovedkarakteren var imidlertid en ung og fattig øst-europeer, som fant kjærligheten. Skal vi kalle det en happy ending? Som kjæresten hans ganske riktig bemerker: Hvor happy må du ha den? At livet er litt sånn opp og ned må man nesten lære seg å leve med…

Fortellingene var adskilt av sanger av Gudrun Glette.
Hun sang uten akkompagnement. Stemmen hennes var nydelig, og kledde de nakne steinveggene i Jakobs Brønn med en intens og vakker fortelling. Men det var en annen fortelling, og derfor vet ikke jeg helt om jeg ville høre den der og da.

Jeg burde vel betrakte sangene som en ekstra bonus, men når jeg er langt inne i fortellingen ønsker jeg å forbli der. Da er sang et uønsket reklameinnslag.
Sang er et fint fortellerelement bare når den forteller fortellingen - ikke når den bryter med den. Dette er i utgangspunktet min mening om den saken.

Menneskene omkring meg ble merkbart urolige under sangnummerene. Noen reiser seg og forsvinner ut av rommet, noen strekker seg i stolen, noen sjekker mobilen (ok, jeg ville ikke merket det om noen var urolige under fortellingene, men jeg tror ikke de var det).
Konklusjonen?
Sanginnslag som ikke forteller fortellingen bryter lytterens konsentrasjon og bringer henne ut av fortellingens virkelighet.
Jeg opplever dette som negativt. MEN det er også mulig at det kunstneriske bruddet som sangnummerne representerer, yter den enkelte fortelling rettferdighet gjennom å la lytterne puste ut, tømme hodet sitt og klarne tankene før neste forestilling.

www.fortellerscenen.no