Knust engel… og andre historier om død

Ragnhild Hilt gjestet, som annonsert, Fortellerscenen 29. august.
Jeg fikk faktisk tid til å stikke innom, og presenterer med dette min vurdering av forestillingen.

Jeg hadde hørt veldig mye positivt om Ragnhild Hilt som forteller, derfor må jeg innrømme at jeg er litt skuffet.

Tittelfortellingen “Knust engel”, var en historie fra livet til Ragnhild Hilts mor eller mormor; en familieskatt man som lytter føler seg priviligert over å kunne ta del i. En vakker og trist historie om handlingslammelse som følge av sorg, og om handlingene som transformerer fortvilelse til skjønnet, handlinger som er livet som går videre.

Ragnhild Hilts versjon av fortellingen om hvalens lys var også en nær og intens opplevelse. Og fortellingen om tjeneren som forsøkte å flykte fra døden var morsom, sjarmerende og en særdeles intelligent åpningsfortelling på en forestilling med døden som tema.

Som helthet føler jeg imidlertid at forestillingen ble for oppstykket og overfladisk. Mange av fortellingene hadde jeg hørt før, og jeg synes ikke at Ragnhild Hilt tilførte dem noe nytt.

Jon Fosses dikt husker jeg ikke om jeg hadde hørt før eller ikke - og hører jeg det igjen kommer jeg nok fremdeles ikke til å huske om jeg har hørt det før: For meg var det med andre ord ikke annet enn ord som flagret forbi.
Derfor vil jeg berømme Ragnhild Hilts forsøk på å analysere det. Jeg vet at mange vil være uenige med meg, men jeg stiller meg åpen for at analyse av materialet kan være en del av en fortellerforestilling - jeg har gjort dette selv flere ganger.
Hvis et materiale oppleves som vanskelig tilgjengelig tror jeg dette skyldes mangel på personifiserte innfallsvinkler. Man kan si at materialet (fortellingen) fremstår som ubebodd. Dette kan det være mange grunner til; det kan være en dårlig fortelling, det kan skyldes manglende kompetanse hos lytteren, eller det kan skyldes at fortelleren fremfører et materiale noen andre har skapt uten å evne å gjøre fortellingen til sitt eget.
Ofte er intensjonen med å fremføre andres materiale ikke å skape noe nytt, men å formidle. I slike tilfeller blir analysen fortellerens personlige bidrag. Gjennom f.eks. å analysere den opprinnelige kunstnerens innfallsvinkel til materialet skaper fortelleren en port lytteren kan entre fortellingen gjennom.

Men skal man analysere må man virkelig tøre å dykke dypt ned i det, det holder ikke bare å introdusere temaet, slik jeg føler at Ragnhild Hilt gjør.
Jeg innser at jeg nettopp har gjort akkurat det samme selv, i det jeg har introdusert mine egne synspunkter på en så kortfattet måte at de fleste ikke vil ha den fjerneste anelse om hva jeg snakker om. Er det ikke irriterende?!…

Å fortelle om et tema som død krever store mengder mot og innsikt. At Ragnhild besitter dette demonstrer hun i de fortellingene jeg allerede har nevnt, som helhet føler jeg imidlertid at forestillingen bagatelliserer og ufarliggjør døden.
For alt jeg vet er dette hensikten; Ragnhild Hilt forteller “at den som velger døden til venn har en venn inntil døden”. Hva ligger i dette?

I utgangspunkten fant jeg denne uttalelsen svart og urovekkende; jeg vil tro at den som har valgt døden til venn er ute på særdeles farlige veier.
Anvendt på “Knust engel” får imidlertid uttalelsen en annen mening: Gjennom handling gjør datteren seg til venns med morens død, og får gjennom dette styrke til å akseptere virkeligheten og leve videre. Dette er en fortelling man kan tenke videre på, og ha glede av, i lang tid fremover.
I “Knust engel” fikk jeg som lytter muligheten til å leve meg inn i hovedkarakterens følelser. Men i store deler av forestillingen fikk jeg ikke det. Dette opplever jeg som ufarliggjøring av døden på en negativ måte.

Neste forestilling på Fortellerscenen er Sara Birgitte Øfstis “Kjærlighet i tide og utide”, og jeg vet at alle dere som har opplevd hennes eksepsjonelle “Silke” vil innfinne dere onsdag 26. september - i god tid før kl. 20 - helt uten min oppfordring.
Til alle dere som ennå ikke har stiftet bekjentskap med Sara Birgittes fortellerkunst er muligheten altså til stede: Bruk den!