Fortellerscenen 29. august og 25. april

Det nærmer seg høstens første forestilling på Fortellerscenen. Hvis det skjer et mirakel er det mulig du kan lese om den her i etterkant, men mest sannsynlig kommer jeg meg ikke dit i det hele tatt. Altså bør du, som ikke har så mye jobb og familie og ansvar som meg, overvære denne opplevelsen live.
Forteller er Ragnhild Hilt, fortellingens tittel er Knust engel… og andre historier om død, mer informasjon finner du her

www.fortellerscenen.no

Jeg hadde delvis lovet meg selv å skrive om de fortellerforestillingene jeg var så heldig å overvære - siden ingen andre er seg dette ansvaret bevisst. Men dette skar seg nokså fort, på grunn av umenneskelig arbeidspress. Ingvild Olsen Olaussens medrivende Helt sikkert sant!, satt opp på Fortellerscenen 25. april, ble derfor forbigått i stillhet. Dette har jeg litt dårlig samvittighet for; det var en fin fortelleropplevese, i hovedsak bygget på dagbøker og brev skrevet av Ingvilds besteforeldre.
En spennende og uforutsigbar historie hvor man kom nært inn på flere av karakterene, og hvor man som lytter ikke hadde den fjerneste anelse om hvor det hele skulle ende.

Som Sara Birgitte påpekte etterpå kunne fortellingen imidlertid vært enda bedre om et par setninger, som bare var overforklaring, hadde vært utelatt. 
Overforklaring er egentlig et vanlig problem innen fortellerkunsten (særlig gjelder dette  mindre erfarne fortellere som forteller for barn “Kan alle forsikre meg om at dere har skjønt dette før vi går videre…”).
Ser man bort i fra dem hvis overforklaringsmani skyldes manglende tillit til publikum og fortellingen, tror jeg at mange overforklarer fordi de ganske enkelt skravler for mye. De fleste mennesker - ikke minst jeg - bruker alt for mange ord når de snakker til vanlig: For å være på den sikre siden sier vi gjerne den samme tingen 2 ganger på 2 forskjellige måter. Siden den muntlige fortellerkunsten ligger så nært opp til samtalen, drar vi med oss denne uvanen inn i fortellingen. 

Egentlig er dette et dilemma; vi vil gjerne at fortellerkunsten skal fremstå som spontan og uformel. Skravling er ofte en del av fortellingens sjarm.
Kan fortelleren porsjonere ut hvert enkelt ord med maksimal effekt - og ikke minst avstå fra å begrense denne effekten med ytterligere ordstøy - uten å miste preget av fortrolig samtale mellom forteller og lytter; en fortrolighet som var et bærende og sjarmerende virkemidddel i Ingvilds fortelling? 

Jo da, dette er mulig, men det er ikke enkelt. Det er en av de tingene man må tenke meget grundig gjennom, for at inntrykket skal bli at det hele kommer spontant av seg selv…