28. mars svingte fortelleren og multikunstneren Liv Marie Skaare Baden Fortellerscenens publikum fra barndommens middagsbord og inn i armene til Fred Astaire – og da snakker vi ikke om Svansesjøen.
Liv Marie har nemlig ikke vært praktiserende ballerina på mange mange mange år, men, kunne hun fortelle; det å være ballerina er jo mest av alt en tilstand, og hennes indre ballerina er fremdeles meget sterk.
Rollen som ikke-praktiserende ballerina, har jeg ingen problemer med å kjenne meg igjen i.
Jeg begynte på ballett, for egne smertelig oppsparte penger, gitt mine foreldres uttrykte uvilje mot å støtte opp på dette området.
Men, som mine praktiserende ballerina-venninner kyndig uttalte; med mine 11 år kunne jeg se helt bort fra en fremtid innenfor balletten. Ballett fordrer nemlig noen helt spesielle muskler i beina, som må utvikles før man fyller 6.
At samme “venninne” hadde hatt rett konstaterte hun triumferende 1 år senere: Iherdig trening (og enda mer iherdig dagdrømming) til tross, var jeg ennå ikke var blitt “flyttet opp” til et høyere parti.
Dette kunne selvsagt vært begynnelsen på en god historie, men det er ikke det.
Det er dessverre ikke mer å si om saken.
Dermed er vi kanskje tilbake ved utsagnet om at fortellinger skjer med dem som vet å fortelle dem (se omtalen av Benedicte Hambros forestilling). Liv Marie Skaare Baden hører med blant dem som gjør det.
Hennes foreldre betalte for ballettundervisningen hennes, men så langt som til ballettsko strakk de seg ikke; nabojentas avlagte grønne & alt for store gymsokker fikk greie seg.
Men det var verre enn som så; en russisk-dansk eksballerina som tvinger elevene i spagaten som straff og snakker uforståelig ballerinaspråk, som i ettertid viste seg å være et slags forsøk på fransk, og ikke minst de ribbestrikkede ullstrømpebuskene som krymper i vask og sklir ubarmhjertig nedover, og som mange av oss har erfart at er uforenelige med ballett.
Så Liv Marie sluttet å praktisere midt i den beste ballerinamuskeluviklingsperioden, og begynte å steppe i stedet.
Steppedans er ikke bare stilig å se på. Det er så utrolig deilig å høre på også!
Jeg skjønner godt at Liv Maries mor ikke kunne føde sin datter før Fred Astaire hadde danset ferdig. En fødsel er en umåtelig krevende oppgave, som man definitivt bør lade opp til først.
Hvor vidt man skal blande fortellerkunst med andre kunstformer er imidlertid et dilemma.
Da snakker jeg ikke om kunst-estetiske renhetsprinsipper, men det faktum at det ikke alltid er like vellykket. Jeg husker med gru det som i min barndom ble kalt “fortellerteater”, og var et skrekkelig sammensurium av politisk korrekte pugge-fortellinger, flanellograf, stadige kostymeskift og diverse instrumenter “fortelleren” ikke kunne spille på.
Også i dag ser man av og til mer og mindre halvprofesjonelle fortellere, som ved hjelp musikk, kostymer, etc. løfter en ellers intetsigende prestasjon til en formidabel katastrofe. Men stadig oftere ser man fortellere som gjennom å hente inspirasjon fra andre kunstformer utvider grensene for hva fortellerkunst har vært de siste 100 årene. Det er Fortellerscenens uttrykte ønske å være et vindu mot verden for vellykkede eksperimenter av denne typen.
Liv Marie forteller, stepper, synger og spiller teater. Dette, i tillegg til velkoreografert musikk fra Ørnulv Snortheim, resulterer i en forestilling, hvor fortellingens karakterer, scenografi og rekvisitter oppleves som noe fysisk tilstedeværende jeg som lytter kan se, føle og være til stede i.
Denne våren har vi fra før av opplevd Jan Blake og Benedicte Hambro på Fortellerscenen, og det slår meg at disse tre fantastiske kvinnelige fortellerne har fått det samme lokalet til å oppleves helt forskjellig. En god forteller skaper sitt eget fysiske rom.
Tanken som sniker seg frem er hvor vidt rommet ville endre karakter hvis jeg fortalte?
Jeg tør ikke tenke mer på det.
Og jeg skal ikke si mer om Liv Maries fortelling heller. Både fordi klokken er over 2 om natten, og fordi jeg ikke vil røpe for mye. Etter all sannsynlighet vil fortellingen bli satt opp igjen, og da har du en rekke overraskelser å glede deg til!
Mens du venter på det, bør du sørge for ikke å gå glippe av neste forestilling på Fortellerscenen: Allerede neste onsdag (25. april kl. 20.00 www.fortellerscenen.no) forteller Ingvild Olsen Olaussen “Helt sikkert sant”, og jeg er sikker på at det blir nok en fantastisk opplevelse!
Herlig at du holder meg (oss) oppdatert om forestillingene, spesielt når jeg får vært der selv.