Vi higer etter å følge andres skjebner

sier fortelleren Benedicte Hambro[i]: “Vi mennesker elsker at et plott utvikler seg. Vi liker å se karakterer få liv, vi higer etter vende­punkt, høydepunkt og det lille, ekstra sparket til slutt. Og så lærer vi noe selv ved å følge andres skjebner - andres sorger, utfordringer, nederlag, lykke og triumfer.”

28. februar fortalte Benedicte “Norgeshistorien med familiært blikk” på Fortellerscenen, og igjen dukker spørsmålet opp: Lever noen mennesker et liv som skapt for kunstnerisk fremførelse, eller er det som ordtaket sier: “Fortellinger skjer med dem som vet å forteller dem”?

Det er ingen tvil om at Benedicte kan fortelle, og om det er derfor: Om det hele skyldes Benedictes evne til å gi karakterer liv og behage lytteren med plot, vendepunkter, og det lille ekstra sluttpoenget, eller om hun har vært ytterst begunstiget hva familiehistorie angår, vites ikke, men fra et lyttersynspunkt er i hvert fall resultatet til de grader tilfredsstillende.

  

Store deler av fortellingen omhandlet Benedictes farfar C. J. Hambro; i utgangspunktet en upersonlig fyr i dress, som en gang i tiden visstnok utførte et eller annet vi alle bør huske at vi skylder ham en stor takk for. Etter å ha hørt fortellingen om mennesket C. J. Hambro; om livet hans med Dudu, og med Gyda, for ikke å snakke om den eneste bursdagsgaven hans til Benedicte, er jeg takknemlig. For hans klarsynte handlinger 9. april 1940, for at Dudu vekket ham til handling denne kvelden, for at han har levd, og fordi livet hans ble til en fortelling som jeg fikk lytte til.

Benedicte Hambro er lærer på Ringerike folkehøyskole; hvis det er slik historieundervisningen foregår der burde vi alle sende barna våre dit. Å tilegne seg kunnskap forutsetter å følge andres skjebner, tror jeg.

Det eneste man kan innvende mot Benedictes fortelling er at den tok slutt (men det gjør man jo ikke siden man tross alt forsøker å opprettholde en viss verdighet; uttalelser som “mer, mer!”, “bare en historie til!”, “du kan ikke slutte nå!” eller handlinger som å ta fortelleren som gissel må man dessverre avstå fra når man har nådd en viss alder).

Avsløringen av at Benedictes far traff igjen en viss kvinne 25 år senere, og ikke minst av den lykkelig lobotomerte onkelens seksuelle tilbøyeligheter - fremkommet under den avsluttende kjellerpraten - tyder imidlertid på at alt ligger til rette for del 2: Jeg gleder meg veldig!  

Det er imidlertid ikke lett å drive fortellerscene. Et av hovedproblemene er synliggjøring, hvor man dessverre er nokså avhengig av “mediene”.
Denne gangen rettet vi fokus mot Morgenbladet; en avis som forsøker å gi inntrykk av at de er opptatt av kunst og kultur. Og ikke minst; en avis C. J. Hambro i 17 år var tilknyttet som journalist, etter hvert også som redaktør.
Men var de interessert? Åpenbart ikke.

Jeg er klar over at Fortellerscenen, i et globalt perspektiv, ikke er noen verdensnyhet, men det er sannelig ikke Morgenbladet heller.
Det er en meget ynkelig liten av avis, som aldri vil kunne konkurrere i opplagstall med de avisene som kom bedre til sin rett den gang man kunne bruke dem som do-papir etterpå.

Morgenbladet kan imidlertid med letthet utkonkurrere dem når det gjelder gode artikler om kunst og kultur, ikke minst den kulturen det ikke er glorete bilder av i en drittavis som dagen fortoner seg best uten.

Mangler Morgenbladets journalister kunnskap om fortellerkunst?
Sikkert, de som alle andre.
Men nettopp da burde en avis som ikke eier realistiske alternativer ut over å satse på kvalitet, sende en journalist for å finne ut hva dette er for noe!       

---

[i] http://www.kulturmeglerne.no/kulturmeglerne/views/2959