Tidsvenderen

I Fangen fra Azkaban (J. K. Rowling, 1999) får Hermine Grang en tidsvender av professor McSnurp, slik at hun kan være flere steder samtidig, og dermed få med seg alle de skolefagene hun ønsker.
En praktisk liten sak en hver drømmer om, men som dessverre bare eksisterer i fantasien? 

Feil! For den arbeidssomme er tidsvenderen så absolutt innen rekkevidde.
Jeg har benyttet meg av en sånn i mange år.
Problemet med tidsvendere er ikke at de ikke er å få tak i, men at de ikke virker.
Ja, man får utrettet mer, men man får ikke mer tid av den grunn. Tvert i mot.  

Professor McSnurp forteller Hermine at skrekkelige ting vil skje hvis hun blir sett når hun bruker tidsvenderen.
Feil igjen! Skrekkelige vil skje, ja, men ikke fordi hun blir sett:
Ingen ser den som arbeider døgnet rundt. 
Og akkurat det er kanskje noe av det mest skrekkelige.
I Olive tok en øks skriver Minette Walters noe sånt som at “Hun var en sånn person man bare tenkte på når man ville ha noe gjort. Og da tenkte man på dem med lettelse.”

Jeg er en sånn person.
Det er en slik person tidsvenderen gjør deg til: Effektiv, nyttig – og usynlig. 
Jeg vet ikke i hvor mange år jeg har bestemt meg for å kvitte meg med den, men jeg greier det ikke.