4. Ignorering
Kort sagt består klikkertrening i å belønne ønsket adferd og ignorere uønsket adferd, dermed skulle man kanskje tro at dette var selve metoden for å trene vekk uønsket adferd. Noen ganger fungerer det utrolig bra, andre ganger fungerer det ikke. Andre ganger gjør man situasjonen enda verre.
Karen Pryor sier at det ikke fungerer når den uønskede adferden er selvforsterkende; altså når den ikke utøves som et middel til å oppnå noe, men er et mål i seg selv.
Det forklarer hvorfor ignorering er så lite effektivt mot adferden til mennesker som til stadighet henfaller til skriking, krangling, kjefting, sutring, etc. Selv er jeg en ekstremt resultatorientert person, derfor er jeg ikke i stand til å fatte – ut over på det intellektuelle plan – at dette for mange mennesker ikke er et middel, men et mål i seg selv. Men i de tilfellene slik adferd stadig gjentar seg er sannsynligvis dette årsaken.
I følge Karen Pryor er bjeffing en selvforsterkende adferd hos hunder, derfor er ikke denne metoden å anbefale. Det er likevel særdeles nærliggende å gripe til.
Vi hadde med Lucky i stallen i dag (eller “i går” er det vel egentlig blitt). Jeg skulle hjelpe til å bære ut hinder, og tenkte at jeg skulle benytte anledningen til å trene Lucky i å stå bundet. Lucky begynte straks å bjeffe, jeg ignorerte og bjeffingen opphørte etter kort tid: Jøss! fungerte det virkelig?!
Langt i fra; sekundet etter kom Lucky fornøyd løpende mot meg. Skal du ignorere hunden til å stå bundet uten å bjeffe, bør du begynne med å sjekke kvaliteten på båndet du binder ham med…
Siden Lucky sjelden drar når han går i bånd hadde vi ikke oppdaget hvor morkent læret i båndet hans var blitt.
Litt oppløftene må jeg vel nesten si at det var å oppleve at vi ikke er de eneste som slikter: Christine hadde med Tinka, og bandt henne til en benk mens hun instruerte. Tinka bjeffet og Christine ignorerte. Tinka bjeffet like ille som før…
Det nedslående er at Tinka vel er 2 år; sannsynligvis er det svært sjelden at man lykkes i å trene vekk bjeffing.
Men bjeffing fordi man er bundet, langt fra den man helst vil være hos, er vel ikke selvforsterkenede?
Ei heller bjeffing som oppstår fordi godbitene ikke kommer fort nok. På valpekurset har vi med ekstra gode godbiter, og da blir Lucky av og til så gira at han tar helt av og prøver å bjeffe seg til godbiten, i stedet for å bruke hodet og finne ut hva vi ønsker av ham.
Vi ble rådet til å bruke denne metoden i form av å snu ryggen til hunden og ignorere ham til han ble stille og kom og satte seg foran oss. Jeg tror dette er riktig fremgangsmåte i dette tilfellet. I tillegg må vi ha litt mindre velsmakene godbiter (vafler ble bare litt for godt…), og vi må sette kriteriene så lavt at vi belønner før han blir frustrert og begynner å bjeffe.
Skjønt det kan også hende at noe av problemet er at vi generelt setter kriteriene for lavt, og at hunden rett og slett er bortskjemt?
Verre er det med “gjeterhundbjeffing”, som forårsakes av løpende barn og andre individer som frister til innsirkling. At jeg ignorerer Lucky da har liten hensikt, i og med at min eksistens ofte synes fullstendig glemt fra hans side…
