Klikkertrening går ut på å belønne ønsket adferd
og på den måten forsterke den. I prinsippet holder det å gi hunden (eller et annet dyr du trener) en godbit hver gang den utfører en adferd du vil ha mer av. Da vil dyret sannsynligvis gjøre det igjen.
Grunnen til at man bruker klikker
(en liten dings som lager en klikkelyd) er at hvis du bare gir dyret en godbit er det ikke sikkert det skjønner hva det blir belønnet for. Hvordan skjønner f.eks. hunden at du belønner den for å sitte, hvis du ikke rekker å gi den godbiten før den har reist seg igjen?
Du kan selvsagt si “flink gutt” eller “bra” eller lignende når hunden gjør det du vil belønne, men du rekker neppe å si dette i riktig øyeblikk. Med litt trening greier du imidlertid å klikke akkurat i det øyeblikket hunden gjør noe du vil belønne den for. Klikket forteller hunden at for det den gjorde akkurat nå vanker det belønning. Dermed gjør det ikke noe at du fomler for å få godbiten ut av lomma: Hunden vet meget godt hva det er den får godbiten for.
Grunnen til at klikkertrening virker
er at du gjennom å belønne dyret motiverer det til å arbeide sammen med deg. En hund har i utgangspunktet sjelden behov for å sitte i tide og utide. Hvis det vanker godbiter hver gang du ber hunden om å sitte, får hunden lyst til å sitte slik at du skal gi den godbiter.
Gammeldagse hundetrenere vil muligens hevde at klikkertrente hunder bare jobber for godbiter og at de ikke elsker eller “respekterer” eieren sin. Men hva er alternativet? Sett deg ned og tenkt nøye over om det er sannsynlig at en hund vil føle kjærlighet eller “respekt” for en person som “er bestemt”, skriker til den, rister den i nakkeskinnet og straffer den hver gang den er “dominant”…
Hunden elsker den som gir den det den vil ha. Uproblematisk, spør du meg.
I tillegg kommer at kunnskap er sin egen belønning, hos dyr som hos mennesker; en hund som får følelsen av at det er gøy å lære, vil betrakte det å lære og briljere med sin kunnskap og kompetanse som en belønning i seg selv. Det er derfor en hund f.eks. kan gå en hel agility-bane for en liten godbit som den ikke får før den er helt ferdig. Mer informasjon om klikkertrening finner du her: http://www.clickertraining.com/what_is_clicker_training
Karen Pryor
har en vesentlig del av æren for at klikkertrening sakte, men sikkert, vinner terreng verden over. Hennes Don´t Shot The Dog, utgitt for første gang i 1984, omtales ofte som klikkertreningens “bibel”. Filosofien hennes henter sitt teoretiske grunnlag fra psykologen B. F. Skinner (1904-1990), og ble utviklet da hun på 1960-tallet arbeidet med trening av delfiner. Don´t Shot The Dog er en engasjerende og underholdende bok, som ikke bare handler om trening av dyr. Brukt med fornuft er det masse og hente her om menneskers læring, og menneskelig samhandling, hvordan en kan motivere seg selv og andre, etc. (Og ikke argumenter med at det er forskjell på mennesker og dyr; selvsagt er det det, ingen har bedt deg om å ta livet bokstavelig.)
Det som interesserer meg i øyeblikket er imidlertid trening av hunder nemlig; hvordan få en hund til å slutte å bjeffe (j.fr. postene 15. og 19. november).
Kan klikkertrening brukes til å fjerne en adferd man ikke ønsker?
Jeg antar det, men da snakker jeg ikke av erfaring. Det er imidlertid langt mer komplisert enn å forsterke en ønsket adferd.
I følge Karen Pryor finnes det bare 8 metoder for å trene vekk uønsket adferd. Alt man kan foreta seg for å endre adferden vil være variasjoner av disse metodene.
Når jeg får tid skal jeg kort gjengi disse metodene, sammen med min egen erfaring med dem i forhold til det ovenfor nevnte problemet.
