Fordi menneskene har avlet dem til å gjøre det!
Dette påstår i hvert fall Stanley Coren i boken How to Speak Dog (2000, kap: Animal Noise or Animal Speech).
Ulvenes bjeffing er mye mykere, skriver han. Og ulver bjeffer ikke som et maskingevær (en lang rekke sammenhengende bjeff): De bjeffer en gang, tar pause 2-5 sekunder, bjeffer kanskje igjen. Ulver Coren har forsket på ytret 4 forsiktige bjeff i løpet av et halvt minutt, for å advare om at en fremmed nærmet seg. En gjennomsnittlig hund i samme situasjon vil gi fra seg over 30 skarpe bjeff.
Coren hevder at de tidligste hundeeierne ønsket hunder som bråkte mest mulig når noe potensielt farlig nærmet seg (i motsetning til ulvene, som i samme situasjon vil unngå å tiltrekke seg for mye oppmerksomhet). De la merke til at noen hunder bjeffet mer enn andre, og avlet bevisst på disse individene.
Forsøk utført av John Paul Scott og John L. Fuller viser at bjeffing er et dominant gen; hvis du krysser en hund som bjeffer med en hund som ikke bjeffer, får du høyst sannsynlig en hund som bjeffer. Her snakker jeg ikke om evnen til å bjeffe, men tilbøyeligheten.
En mann vi møtte i Frognerparken – som drev med hundetrening – fortalte at “pubertetsbjeffing” var vanlig blant hunder, og at det ville gå over i 1-2 årsalderen.
Jeg liker denne forklaringen mye bedre enn Corens. Men jeg er redd det er ønsketenkning.
Riktig nok stemmer det med at Lucky ikke begynte å bjeffe før han var ca. 14 uker. På den annen side; hvis sheltien slutter å bjeffe når den blir voksen; hvorfor har den da det ryktet den har?
Og hvorfor synes Luckys bjeffeproblem å gradvis forverre seg – i form av at han nå bjeffer i situasjoner da han ikke bjeffet tidligere?
Han bjeffer når vi trener ham og han ikke skjønner hva vi ber ham om. Da prøver han å bjeffe seg til godbiten sin i stedet for å ta det rolig å tenke seg om, og dermed få godbiten langt raskere.
Han bjeffer når han er med Egil på kontoret, antagelig for å få oppmerksomhet, fordi alle gav ham masse oppmerksomhet den første tiden han var med. Det sier seg selv at det er vanskelig å jobbe med en bjeffende masete valp i omløp. Egil har derfor begynt å etterlate ham alene hjemme i stedet. Da bjeffer han ikke.
Med mindre noen løper forbi i trappeoppgangen.
Hadde vi bodd midt ut i skogen en gang i en fjern fortid hadde det kanskje vært greit med en hund som varslet om ulv og landeveisrøvere. Det livet vi lever tatt i betraktning er imidlertid ikke dette behovet så stort. Ei heller behovet for innsamling av barn og joggere.
Kanskje finnes det noen der ute som er tilhengere av “naturlig hundehold”, og som synes en flittig liten gjeterhund som bare gjør jobben sin (tror han), burde få lov til å bjeffe?
Det er tross alt hans måte å uttrykke seg på.
De som kjenner meg vet imidlertid at jeg har svært lite til overs for naturen. Og svært lite til overs for uartikulert bråk. Stanley Corens teorier levner ikke all verdens håp for at bjeffing kan trenes vekk, men vi gir oss ikke før vi har forsøkt.
