Endelig, endelig, endelig! kom jeg meg på kino igjen! Har forsøkt å påvirke både ektemann og venninner over lengre tid, men dette synes å stå langt nede på de flestes prioriteringsliste. Problemet er ikke at jeg ikke kan gå alene på kino, for å ha det sagt – det måtte jeg ofte gjøre den gangen jeg bodde i Trondheim; problemet er at det er så mange andre ting som må gjøres at hvis jeg skal snike meg til dette livgivende pustehullet i hverdagen må jeg rett og slett ha en medskyldig. Sånn er livet blitt.
Jeg har, helt siden jeg så Demonios en el jardin en gang tidlig på 80-tallet, vært overbevist om at de beste filmene kom fra Spania. Dessverre kom det svært få spanske filmer til Norge; Manuel Gutiérrez Aragón, regissøren av Demonios en el jardin, har jeg f.eks. ikke hørt noe til verken før eller senere. Men Carlos Sauras Carmen kom i ordinær distribusjon. Det tror jeg ikke hans Brennende kjærlighet gjorde, men den ble vist på Trondheim Filmklubb, og jeg tror også det var der jeg samme år hadde mitt første møte med Pedro Almodóvar i form av den besynderlige & vidunderlige What have I done to deserve this?
Jeg forventet ærlig talt ikke å høre mer til den mannen heller; jeg elsket filmen, men Å! så sært dette var! Å invitere med noen av de venner og bekjente jeg hadde på den tiden var ikke å tenke på en gang…
Men under over alle under: Kvinner på randen av nervøst sammenbrudd (1987) vant en masse internasjonale priser og fikk ordinær distribusjon i Norge! Og den ble sett av mange nok til at en av Pedro Almódovars tidligere filmer: Matador ble satt opp på kino (til og med i Trondheim! hvor 90% av befolkningen fremdeles foretrekker fotball & turer i skog og mark fremfor kunstopplevelser).
Etter det har vel alle filmene hans kommet i ordinær distribusjon, og de gamle ble satt opp på Cinemateket o.l., så jeg har sett nesten alle. Selv i de siste årene, da det ikke har vært mye tid til avslapping, har jeg lykkes i å unne meg Almodóvars filmer.
Jeg har ikke tenkt å analysere Volver, det er slett ikke nødvendig, eller formålstjenlig i det hele tatt. Men en herlig filmopplevelse er det! Akkurat det kunstneriske påfyll man trenger for igjen å takle livet, døden og hverdagen.
Døden er et sterkt tilstedeværende tema i Almodóvars senere filmer, og det er ikke så rart. Ettersom man blir eldre har man opplevd dødsfall i sin nærhet, og det er noe som forandrer en, og preger ens perspektiv på livet. Både Volver og La Mala Educacíon så jeg rett etter at noen hadde dødd. Gode filmer lærer en til å se livet i stedet for døden, om noen skjønner hva jeg mener. Og livet i hverdagen også.
Det som er litt besynderlig er at Almodóvar i noen av sine filmer, inkludert Volver, synes å innta et utpreget kvinneperspektiv. Han er jo mann. Ok, han er homo, men i mine øyne gjør det ham ikke til mindre mann og mer kvinne. Egentlig er jeg i mot kategorisering, men akkurat hva kjønn angår er jeg litt forutinntatt; kanskje hindrer det meg i å forstå enkelte ting? (Jeg er imidlertid ikke den eneste kjønnfascisten, det finnes en del pretensiøse artikler skrevet om dette temaet knyttet til Almodóvar.) En god kunstner er bare ganske enkelt genial, så enkelt er det vel?
Dagen er snart slutt, og jeg vrir hjernen for å huske alt som må gjøres klart til i morgen. Får vel ikke lagt meg på lenge. Sånn er det nok livet er. For mange.
Før du stresser videre, gir jeg deg Pedro Almodóvars egen kommentar til sine perspektiver, som han skrev i forbindelse med lanseringen av Alt om min mor.
(hentet fra denne web-siden: www.clubcultura.com/clubcine/clubcineastas
/almodovar/eng/engpeli_madre5.htm )
“My initial idea was to make a film about people’s (not actors’) acting abilities. I remember finding that ability in the women in my family. They pretended more and better than men did, and by lying they managed to avoid more than one tragedy.
Forty years ago, when I lived there, La Mancha was a very dry and virile land. The Man ruled its families from his cheap armchair, while in silence, the women actually solved the problems, most often by lying. (Is this the reason why Garcia Lorca used to say that Spain has always been a land of good actresses?)
Women lied, pretended, concealed, they were life’s engine and generator and fought that manchego virility cult I remember (probably enlarged) from my childhood. And men neither knew nor blocked that vital process (as well as spectacular, the first show I saw was performed by the women talking in the patios).
I didn’t know it, but this was to be one of the topics of my 13th movie: woman’s ability to pretend.
And wounded motherhood.
And the spontaneous solidarity among women.”
