Vafler, Lucky & klikkertrening

Valfler er tradisjonell norsk mat – altså smaker det ikke særlig godt. Det hender jeg kjøper det på ridestevner o.l., fordi det tross alt er spiselig, i motsetning til pølser.

I dag har jeg imidlertid stekt vafler til Lucky.
Lucky er en snart 5 måneder gammel shetland sheepdog valp som min mann kjøpte uten å spørre meg først.
Lucky skal på dressurkurs i dag, og han skal få vafler, så kanskje han lærer seg at “sitt” betyr “sitt nå med en gang”, i motsetning til “dekk”, “rull rundt”, “bamse”, “sitt en eller annen gang når det passer meg”, “hva er det hun vil nå da?” eller hva han nå tror det betyr. Vi klikkertrener Lucky.
Hvis du ikke vet hva klikkertrening er, eller tror det er noe tull; les Karen Pryor “Don´t Shot The Dog” – finnes også som lydbok for den som har det travelt – sjekk også www.clickertraning.com.
Alle dyr kan klikkertrenes. Noen sier at mennesker kan klikkertrenes, også.
Jeg vil ikke si at de kan klikkertrenes på samme måte som dyr, men man har nytte av Karen Pryors bok selv om man ikke driver med dyr, uansett er den svært underholdende. 

Jeg visste ikke noe om klikkertrening før vi fikk Lucky, fordi jeg hadde jo ikke tenkt å kjøpe hund. Det er ingen som driver med klikkertrening av hester i mils omkrets, så det har vi aldri tenkt på.
Jeg har aldri hatt annet enn forakt til overs for treningsmetoder hvor man trener dyr ved å skrike til dem, i den tro at hvis ikke du opptrer som “”flokkleder” kommer dyret til å være den som dominerer deg. Ok, det finnes mennesker som opptrer på den måten – jeg tror den psykiatriske diagnosen er “psykopat”.
Kanskje finnes det dyr med samme problem, men det er intet argument for at vi skal senke oss til deres nivå.Klikkertrening handler om å belønne ønsket adferd og ignorere uønsket adferd.
Man kan ikke gi et dyr negativ feedback, fordi de vil ikke forstå det.
Noen mener at man ikke skal gi mennesker negativ feedback heller, men jeg er ikke enig; mennesker kan man kommunisere verbalt med, dermed kan man spare en masse tid ved å snakke rett ut. Det er imidlertid ikke alle som tåler dette, så man skal faktisk tenke seg om. Jeg bør faktisk tenke meg om; jeg er alltid stressa; alt skal gå så fort og være så saklig og effektivt, og noen mennesker blir lei seg. Det er et poenget til her; hvor blir det av gledene i livet hvis jeg hele tiden skal være så effektiv. Nok om det.

Ved hjelp av klikkertrening er Lucky blitt veldig grei å håndtere i det daglige. Det eneste problemet er at han ikke skjønner lydkommandoer, og at han bjeffer på barn, joggere og alle som løper og sprer seg utover; han tror nok det er hans jobb som gjeterhund.
1. gang på dressurkurset var det teori. Det var veldig dårlig lagt opp; instruktøren kunne like gjerne sendt oss det han hadde å si på mail. Det meste var jo selvsagtheter uansett, og det som ikke var det hadde han ikke tid til å gå igjennom.

Han hadde ingen gode forslag til hvordan vi kunne få Lucky til å slutt å bjeffe. Men hvis vi greier å lære Lucky å reagere på “dekk”, kan vi be ham dekke hver gang han begynner å løpe etter tilfeldige forbipasserende og bjeffe som en gal: Og så legger han seg rett ned!

Men det er å lære ham det, da. Det er her vaflene kommer inn. Jeg tror vafler er det beste Lucky vet, så jeg håper at de vil gjøre ham ekstra lærevillig.
Jeg bladde opp i en gammel kokebok, og valgte den oppskriften med mest melk, siden vi har en hel kartong som går ut på dato i dag – mannen min kjøper nemlig gjerne inn litt ekstra melk, så vi ikke skal gå tomme…
Når jeg tenker etter var det ikke sukker i den oppskriften. Da blir vaflene mye sunnere for Lucky, men vil han fremdeles like dem? De vaflene man får kjøpt på ridestevner er gjerne så fulle av sukker at det knaser i tennene når man spise dem (usj!). Barna har imidlertid spist vaflene uten å klage. La oss håpe Lucky gjør det samme. At bokstavene her på slutten er større er ikke tiltenkt, det bare blir sånn…