(Fortsettelse av Ekte hundeutstillere reiser ikke med tog og Ekte sheltie-eiere har mer enn en hund. Siste rapport fra Hundeutstillingen 31. mai.)
Og, det er flaut å si det, men her snakker vi om 31. mai 2008…
Det må understrekes at det er lenge siden jeg skrev denne artikkelen. Den lå, sammen med flere andre, under Kladd. Grunnen til det er sannsynligvis at jeg har en masse bilder fra dette evenementet. Men jeg hadde vel ikke tid til å legge dem inn, og så har jeg latt artikkelen ligge under Kladd i påvente av at jeg skulle få tid til dette. Med bakgrunn i erkjennelsen av at jeg aldri kommer til å få tid til dette legger jeg ut artikkelen uten bilder (skulle inspirasjonen komme over meg kan det jo hende at bildene kommer senere).
Et særegent sheltie-problem (i tillegg til bjeffingen) er ørene. I henhold til rasestadarden skal ørene vippe fremover. Sagt på en annen måte; raseforeningen har vedtatt at slik ser en typisk sheltie ut. I virkeligheten vipper de færreste sheltie-ører fremover frivilling. De står rett opp. Det vanligste rådet mot dette er tyggis i øreflippene. Lucky har hatt tyggis (type Ekstra) i ørene fra han var omtrent 10 uker gammel. Julen 2007 kunne vi endelig ta vekk tyggisen i det venstre øret, men det høyre stod fremdeles gjenstridig rett opp. Tyggis i øret er imidlertid ikke tillatt på hundeutstillinger, så tidlig i mai tok vi tyggisen vekk, slik at pelsen i øret skulle vokse seg tett og fin til utstillingen.
Selv uten tyggis holdt faktisk ørene hans seg nede store deler av tiden. Helt til jeg, etter beste evne, og etter råd fra boken Shetland Sheepdog, klippet pelsen rundt Luckys ører. I henhold til rasestadarden skal sheltier nemlig ikke være bustete rundt ørene. Etterpå leste jeg i en artikkel i sheltie-bladet at noen sheltier har særdeles “lette ører”, noe som fører til at ørene reiser seg hvis man klipper den rundt ørene. Jo takk, jeg kan skrive under på det.
Et annet problem er halen. Høy haleføreing er ønsket hos de fleste hunderaser, men ikke hos gjeterhundrasene. Dette skyldes at hundens kropp skal fungere som en pil som forteller sauene (eller hva den nå gjeter; kuer, ender, barn, joggere, syklister, etc.) i hvilken retning de skal bevege seg. Men igjen; den typiske sheltie på papiret og i virkeligheten er to forskjellige ting. Vellykkede sheltie-eiere har lært hunden sin en kommando for halen ned, men riktig så langt har ikke vi kommet… Ikke det at det ikke er mulig å få ham til å gå pent med halen ned, men aboslutt ikke den 31. mai, da vi var på ustilling. Lucky var i strålende humør den dagen, ører og hale pekte lykkelig og entusisastisk rett opp, det var like før han lettet.
Jeg børstet ham igjen og igjen før vi skulle inn i ringen. Ikke fordi det var nødvendig – pelsen hans var kjempefin - men de andre børstet hundene sine hele tiden, så da er det vel sånn man gjør på hundeutstillinger. En annen ting man gjør på hundeutstillinger er å gå inn i ringen før forrige klasse er ferdige med premieutdelingen.
Jeg er jo vant til ridestevner. Der blir man disket hvis man går inn på banen før man blir ropt opp. Dessuten finnes det alltid en speaker som roper opp, slik at rytterne ikke trenger å være i tvil om når de skal gå inn. Dette gjør også ridestevner publikumsvennlige og mindre interne; publikum får vite hvem som rir til en hver tid, og av og til får de også tilleggsinformasjon, om hvordan ekvipasjen har gjort det tidligere, etc. Slik er det ikke på hundesutstillinger. Der finnes det ingen speaker. Det finnes en ringsekretær, men vedkommende snakker så lavt at bare de som allerede befinner seg i ringen kan høre henne. Bare en eneste gang hevet hun stemmen slik at de som befant seg utenfor ringen hørte henne: Det var for å fortelle at dommeren gav cert til alle finalistene i klassen for voksne hanhunder; noe som er så pass uvanlig at det åpenbart var grunn til å formidle det. Men ellers måtte publikum greie seg selv, noe de nok stort sett også gjorde; de fleste var nok erfarne hundeutstillere som visste hvem alle var, og hva som til en hver tid skulle skje. Jeg derimot, holdt på å komme for sent inn i ringen, fordi det stod for meg som helt utenkelig å gå inn før forrige klasses vinnere hadde gått ut. Men det er altså det man skal.
En ting jeg lurte på var om det var lov til å ha med godbiter i ringen. I USA er det lov med godbiter, clicker, leker, you name it. Karen Pryor anbefaler at man gjør triks i ringen, slik gjør man ventetiden til noe positivt. I Luckys klasse var det imidlertid bare 4 hunder, så det var ingen ventetid. Men jeg så ikke at noen gjorde dette i de store klassene heller. Og det å slepe hunden rundt etter utstillingbåndet; et smalt nylonbånd, antagelig med strupingseffekten, var en langt mer anvendt metode enn godbiter og andre form for positiv forsterkning. Trist, men tydeligvis mer effektivt i forhold til å oppnå premiering med en ung hund. Om det lønner seg i det lange løp er en annen sak. (Det må imidlertid understrekes at ingen brukte vold eller skrek til hundene sine. Jeg tror aldri jeg har sett en shelteeier gjøre noe slikt.) Det var også noen hunder som var 100% fokusert om føreren sin, og som lykkes i å se glade og energiske ut uten å logre med halen.
Uansett; jeg prøve etter beste evne å gjøre som dommeren sa, mens Lucky tenkte mest på å vise seg for damene. Så vi fikk en blå sløyfe. Det betyr at hunden har potensiale for premiering – det vil si den har ikke vesentlige eksteriørfeil – men prestasjonen på dagens utstilling holder ikke til premiering. Det vil også si at vi ikke kom til finalen.
I dommerprotokollen – som er midlertid forsvunnet i oppussingskaos akkurat nå – stod det noe om “tail rather high”, må være det som kalles ”British understatement”, og at Lucky var for “deep in stop”. Jeg måtte spørre meg for for å finne ut hva det betydde, og da fikk jeg hjelp, ikke bare med begrepsforståelsen, men med pelsstylingen som jeg desperat hadde tørstet etter kunnskap om på forhånd. ”Deep in stop” betydde nemlig at Lucky hadde for bratt panne, men faktisk hadde han ikke det; han skulle bare vært klippet på hodet på forhånd. Ikke nok med det, jeg fikk til og med innvielse i øretrikset.
Det var dermed en perfekt stylet Lucky som stilte i “Barn og hund” med Snorre. Ingen førsteplass der heller, men en kjempefin rosett.
Med tankte på at vi dro på utstilling for å lære må vi vel si oss fornøyd. Og det vi egentlig ønsker å satse på er agility!
EPILOG, skrevet 19. august 2009 (ok, 20. august, tiden går skremmende fort):
Den som hadde sett Lucky i aksjon på agility-banen i slutten av juni 2008 ville spådd ham en lysende karriere. Jeg hadde virkelig lagt ned tid og energi i trening i mai og juni, og han var blitt så konsentrert og fokusert at jeg kunne ha ham løs på Agility-banen uten at han en gang drømte om å finne på noe tull, samme hva som skjedde rundt ham. Jeg hadde store planer om å starte hopp-klasser med ham den høsten (Agility-klasser var umulig fordi han hadde ikke fått trent på vippa – et problem med Oslo og Omegn Dressurklubb er at det får man aldri gjort der).
Men så kom juli, agilitytreningen var feriestengt og jeg begynte å pusse opp Hedvigs rom (som dere kan lese om i andre artikler, flere vil kanskje komme). Jeg gikk knapt en tur med Lucky hele måneden – jeg var knapt ute av huset. Hundetrening krever kontinuerlig vedlikehold. Da jeg prøvde Lucky på agility-banen i midten av august, var konsentrasjonsevnen hans fullstendig blåst bort igjen. Egentlig kunne jeg nok, med litt innsats, fått ham til å huske det han hadde lært i løpet av kort tid. Men jeg gav opp. Fordi jeg visste at samme hvor mye jeg trente i perioder ville jeg aldri komme videre. Ny perioder da jeg ikke fikk trent ville komme, og Lucky ville glemme alt igjen. Som tidligere nevnt; Lucky ble kjøpt uten at jeg ble forespurt, jeg har aldri ønsket meg treningsansvaret for en hund, fordi dette visste jeg jo at jeg ikke ville få tid til.
Som om ikke det var nok, har Oslo og Omegn Dressurklubb gjort om reglene, slik at hvis man ikke trenger agility hver uke får man ikke være med å trene. Altså trenger vi ikke agility i det hele tatt lengre. Jeg tviler på at Lucky noen gang kommer til å starte agility, og det blir vel ikke flere utstillinger heller. Jeg går lange turer med ham i helgene (dersom jeg ikke jobber eller pusser opp). Resten av familien går korte turer med ham om hverdagene. Lucky har det nok bra, men han får ikke utnyttet potensialet sitt.
