1. juni deltok Lucky, Snorre og jeg på vår første hundeutstilling. Som tidligere annonsert for å lære, og for å finne ut om dette var noe for oss. Vi kom hjem mange erfaringer rikere. Her skal jeg skrive ned noen av de tingene vi lærte.
Tog er en praktisk, behagelig og billig måte å reise på. Men det aner meg at det bare er en spesiell type mennesker - sånne som meg - som reiser med tog. At mennesker som deltar på hundeutstillinger ikke reiser med tog skjønte jeg egentlig på et tidlig tidspunkt. Etter å ha meldt meg på hundeutstilingen ringte jeg til stedet den skulle avholdes; Mjøsa ferie- og fritidssenter, for å bestille hytte. “Er det en campingplass har den hytter til leie”, tenkte jeg. “Har du ikke campingvogn?”, spurte han som tok telefonen. Campingvogn? Var ikke det populært på 70-tallet og tidlig 80-tall? I Brumunddal er det populært fremdeles; så populært at folk parkerer campingvognen sin på Mjøsa ferie- og fritidssenter og anlegger hage omkring den. Ordentlige hager med selvbygd stakitt, hekker og blomster. Noen hadde også bygd veranda og til og med hva man må kalle hus med utgangspunkt i campingvognen sin (helt sikkert uten byggetillatelse, så la oss håpe ingen av dem noen gang blir statsråder).
Disse campingvognmenneskene var imidlertid ikke hundeutstillere; hundeutstillere bor verken i hytter eller campingvogner; de har bobil.

Men Lucky, Snorre og jeg, vi tok toget. Det gikk veldig fint. Da vi kom til Brumunddal spise vi pizza på en uterestaurant. Det gikk også veldig fint. Det var 30 plussgrader og kjempefint å sitte ute. Så tok jeg frem kartet jeg hadde printet ut fra finn.no, som viste veien til Mjøsa ferie- og fritidssenter. Jeg fant ut at det viste en omvei, og gikk i motsatt retning. Jeg mener; heter det Mjøsa ferie- og fritidssenter ligger det vel ved Mjøsa, altså går vi i retning Mjøsa. Jeg synes det gikk fint, Lucky synes det gikk fint, men Snorre synes det var veldig langt. Dagens ungdom; 4 km er da ingenting?!
Første del av veien gikk gjennom Brumunddal suburbia, og selv jeg lot meg imponere over hvor flotte hager Brumundølene hadde. Ingen viltvoksende kratt og “naturtomt” her nei, men virkelige hagerom med velstelte plener og trær av den typen som sannsynligvis ser pene ut hele året (det er særlig her de fleste norske hageeiere tabber seg ut; det er vanskelig å si noe pent om en hage hvor vekstene har sine to ukers blomstringstid på ulike tidspunkter, og ser heller bedrøvelige ut resten av året). Senere nevnte jeg for Hedvig, som hadde vært i Brumundal i høst, at hagene der var flotte. Hun hadde også merket seg det, men det forbauset henne ikke; hva skulle vel ellers mennesker som er dømt til å leve i en slik utkant foreta seg?
Men jeg tror ikke det er grunnen. De fleste nordmenn bor i utkanter, og de fleste nordmenn har stygge hager. At Brumunddølene har fine hager kan f.eks. komme av at noen få mennesker med genuin interesse for hagekunst har dratt andre med seg? Antagelig er klimaet bra også; dersom stedet hadde vært underlagt gjennomsnittlig norsk drittvær hadde vel ikke innbyggerne oppholdt seg ute lengre enn strengt tatt nødvendig? Vel, 30 plussgrader til tross var det nesten ikke et menneske å se. Stedet virker nylig forlatt akkurat som i en Science Fiction film; men det gjør det jo ofte på landet.
Etter å ha spurt 2 landeveissykkelister om veien og ellers fulgt min intuisjon fant vi frem til Mjøsa ferie- og fritidssenter. Vi ble mottatt av det umiskjennelige sheltie-bjeffet, og var ikke i tvil om at vi var kommet på rett sted. Vi skulle ikke bo der - siden vi verken hadde bobil eller campingvogn, og de ikke hadde hytter - men vi ville finne ut hvor det var, så vi ikke skulle gå oss bort på utstillingdagen. Og vi skulle treffe Monica som eier Luckys halvbror Trico, og som kanskje kunne fortelle oss litt om hvordan en utstilling foregår. Monica, som har bobil, var ikke kommet, og det var ellers ikke så mye å se. Stedet hvor utstillingen skulle holdes var et uttørket jorde, og det var ikke mange sheltier unntatt et par tisper med løpetid som vi klokelig holdt Lucky langt unna.
Altså gikk vi 1 km tilbake til hovedveien, og 3 km videre til dit vi skulle bo. Lucky og jeg synes det gikk veldig fint, men Snorre syntes det var veldig langt - dagens ungdom…
Eieren av Mjøsa ferie- og fritidssenter mente bestemt at det ikke fantes noen overnatteingssteder i Brumunddal for folk uten campingvogn/ bobil. Da vi søkte på postnummer på nettet, fant vi imidlertid et eneste sted: Solbakken Gjestegård, som viste seg å ligge særdeles usentralt til, ved en lang svingete grusvei. Men alt er jo usentralt på landet. Og det vet alle, derfor er det ingen som reiser med tog. Eller som går 8 km kilometer med bagasje, barn og hund.
Da jeg ringte og bestilte var det helt greit at jeg hadde med hund. Denne innstillingen syntes endret i løpet av ukene siden jeg bestilte, forårsaket av en labrador, som åpenbart hadde røytet mer enn verten fant sjarmerende. Jeg børstet Lucky bare ute i hagen og på verandaen, så vil ikke tro at det var et hundehår og oppdrive etter at vi var dratt. Det er imidlertid ikke umulig at neste gjest med hund får høre skrekkhistorien om sheltien som bjeffet om natten… Solbakken Gjestegård var ellers et sjarmerende sted med fine, rene rom og en hyggelig hage hvor vi kunne nyte det fine været. Frokosten var helt grei. Verten kjørte oss til Mjøsa ferie- og fritidssenter neste dag, uten å ta noe ekstra for det. Noe ikke minst Snorre var glad for.
Du vet du er på landet når:
* Farrisflaskene i kiosker og på spisesteder er utgått på dato.
* Du tror du kan kjøpe noe å spise på veien, og går 8 kilometer uten å treffe på så mye som en bensinstasjon.
* Hunder på utserveringen er tillatt den ene dagen, men forbudt den neste dag, da potensialet for øl-kjøpende kunder er større.
* Du pliktskyldigst plukker opp hundebæsj i veikanten, selv om du knapt skimter gresset for sjokoladepapir, knuste øl-flasker, plastposer, sigarettsneiper, etc. etc.
* En annen tilreisende spør deg om veien til Brumunddal sentrum, og du deltagene må meddele at dette er nok sentrum…
Fortsettelse følger når jeg har tid…