I dag hoppet vi en oxer!

Ikke at det egentlig var en så stor sak. Tilsynelatende la ikke Lucky merke til at det var et annerledes hinder en gang; kan det hoppes og jeg viser han mot det, så hopper han det.
Hvis jeg derimot er klønete, og viser ham ut av banen, så løper han ut av banen. Der tar han et par lykkelige runder, mens kroppsspråket hans skriker: “You called for it! Suckeeeeer!!!!!!!!!!!!!

Det vi hovedsakelig skulle trene på i kombinasjonen med oxeren var å snu slik at du får hunden på motsatt side etter en tunnel. Er det det som heter “frembytte”?
Det virket vanskelig til å begynne med, men den tredje gangen greide jeg det nokså bra. Man vil spare en del tid i konkonurranser gjennom å lære seg dette. Det krever at man løper meget fort, men man kommer i forkant på neste hinder.

I dag ble vi rådet til å prøve en ny innfallsvinkel på vippa: Jeg satte Lucky på hinderet, og belønnet han for å gå ned fra det. For så vidt det samme prinsippet som å legge bommen på bakken, men siden den her står skrått ligner det litt mer på hinderet, slik det skal være i virkeligheten. Til slutt satte jeg ham på toppen, men Nina holdt, slik at vippa ikke skulle gynge. Det gikk veldig fint, men har vi egentlig kommet videre?
Jeg frykter at vi ikke har det, fordi det er åpenbart ut fra forrige ukes testing på flytebrygger og lekeapparater at det ikke er dette hinderet, men ustabilt underlag generelt, Lucky er redd for.
Jeg tror dette må jobbes med fra flere innfallsvinkler.

Dessverre var dette siste agilitytrening før sommeren. Er det mulig; akkurat nå som jeg har tid til å trene! Juli er en håpløs måned å ta ferie i; ingenting skjer…
Bestilte noen agilitybøker fra Canis på fredag, og de er ikke sendt ennå!? Har de tatt ferie allerede kanskje?! Elendig service er det i hvert fall.

Agility tips, Marie Hansson 2

Innlæring av vippa:
La hunden se på at en annen hund tar hinderet.
(Kan være verdt et forsøk, men er jammen ikke så enkelt som det høres ut: Det er vanskelig å bestemme hvor en hund skal rette oppmerksomheten sin; hvis jeg vil at han skal se på en annen hund, kommer han sikkert bare til å se på meg, om det så er en sheltie-tispe med løpetid…)

Bordets høyde:
35 cm for mellomstore hunder.

Hopphindres høyde:
35 - 45 cm for mellomstore hunder.
Marie Hansson skriver at man skal trene på høyde før man trener fart, og at man ikke skal hoppe lavere hindre før man er sikker på at hunden kan sin egen høyde - fordi hunden ikke skal bli sløv og ikke løfte på beina. Oi da! Lucky må svært ofte hoppe lave hindre fordi det er så få mellomstore hunder på trening. Men han rev ikke sist, da vi fikk være på gruppe for oss selv og hoppe 45 cm hindre. Det virker som han bare synes det er enda morsommere med høyere hindre.

Høyden på oxere:
For mellomstore hunder er den bakerste bommen 35 - 45 cm, og den forreste er 15 - 25 cm lavere enn den bakerste.
Lucky har aldri hoppet en oxer, haddet vært gøy å prøve det.

Tren på å ta dekket fra ulike vinkler.
Viktig å klikke akkurat når hunden er inne i hullet.

Slalom
For å lære hunden å alltid passere første pinne på høyre side: Begynn alltid øvelsen med å gå mot den første pinnen, slik at hunden virkelig oppfatter at den står der.
Når man skal jobbe med dette kan det være lurt å ha svært få pinner.
Hunden skal ta slalomen korrekt uansett hvor føreren befinner seg.

Avstanden mellom hindrene:
I konkurranser er det 5 - 7 m for alle størrelser.

Tren hunden på å passere hopphindre uten å hoppe dem. Det hender at man må passere hindre på konkurransebanen. Bruk ulike kommandoer, som “hopp” for over hinder, og “kom” for ved siden av.
Hvilket vei føreren vender kroppen er imidlertid det som vil telle mest her.

Ekte hundeutstillere reiser ikke med tog

1. juni deltok Lucky, Snorre og jeg på vår første hundeutstilling. Som tidligere annonsert for å lære, og for å finne ut om dette var noe for oss. Vi kom hjem mange erfaringer rikere. Her skal jeg skrive ned noen av de tingene vi lærte.

Tog er en praktisk, behagelig og billig måte å reise på. Men det aner meg at det bare er en spesiell type mennesker - sånne som meg - som reiser med tog. At mennesker som deltar på hundeutstillinger ikke reiser med tog skjønte jeg egentlig på et tidlig tidspunkt. Etter å ha meldt meg på hundeutstilingen ringte jeg til stedet den skulle avholdes; Mjøsa ferie- og fritidssenter, for å bestille hytte. “Er det en campingplass har den hytter til leie”, tenkte jeg. “Har du ikke campingvogn?”, spurte han som tok telefonen. Campingvogn? Var ikke det populært på 70-tallet og tidlig 80-tall? I Brumunddal er det populært fremdeles; så populært at folk parkerer campingvognen sin på Mjøsa ferie- og fritidssenter og anlegger hage omkring den. Ordentlige hager med selvbygd stakitt, hekker og blomster. Noen hadde også bygd veranda og til og med hva man må kalle hus med utgangspunkt i campingvognen sin (helt sikkert uten byggetillatelse, så la oss håpe ingen av dem noen gang blir statsråder).
Disse campingvognmenneskene var imidlertid ikke hundeutstillere; hundeutstillere bor verken i hytter eller campingvogner; de har bobil.

Men Lucky, Snorre og jeg, vi tok toget. Det gikk veldig fint. Da vi kom til Brumunddal spise vi pizza på en uterestaurant. Det gikk også veldig fint. Det var 30 plussgrader og kjempefint å sitte ute. Så tok jeg frem kartet jeg hadde printet ut fra finn.no, som viste veien til Mjøsa ferie- og fritidssenter. Jeg fant ut at det viste en omvei, og gikk i motsatt retning. Jeg mener; heter det Mjøsa ferie- og fritidssenter ligger det vel ved Mjøsa, altså går vi i retning Mjøsa. Jeg synes det gikk fint, Lucky synes det gikk fint, men Snorre synes det var veldig langt. Dagens ungdom; 4 km er da ingenting?! 

Første del av veien gikk gjennom Brumunddal suburbia, og selv jeg lot meg imponere over hvor flotte hager Brumundølene hadde. Ingen viltvoksende kratt og “naturtomt” her nei, men virkelige hagerom med velstelte plener og trær av den typen som sannsynligvis ser pene ut hele året (det er særlig her de fleste norske hageeiere tabber seg ut; det er vanskelig å si noe pent om en hage hvor vekstene har sine to ukers blomstringstid på ulike tidspunkter, og ser heller bedrøvelige ut resten av året). Senere nevnte jeg for Hedvig, som hadde vært i Brumundal i høst, at hagene der var flotte. Hun hadde også merket seg det, men det forbauset henne ikke; hva skulle vel ellers mennesker som er dømt til å leve i en slik utkant foreta seg? 
Men jeg tror ikke det er grunnen. De fleste nordmenn bor i utkanter, og de fleste nordmenn har stygge hager. At Brumunddølene har fine hager kan f.eks. komme av at noen få mennesker med genuin interesse for hagekunst har dratt andre med seg? Antagelig er klimaet bra også; dersom stedet hadde vært underlagt gjennomsnittlig norsk drittvær hadde vel ikke innbyggerne oppholdt seg ute lengre enn strengt tatt nødvendig? Vel, 30 plussgrader til tross var det nesten ikke et menneske å se. Stedet virker nylig forlatt akkurat som i en Science Fiction film; men det gjør det jo ofte på landet.  

Etter å ha spurt 2 landeveissykkelister om veien og ellers fulgt min intuisjon fant vi frem til Mjøsa ferie- og fritidssenter. Vi ble mottatt av det umiskjennelige sheltie-bjeffet, og var ikke i tvil om at vi var kommet på rett sted. Vi skulle ikke bo der - siden vi verken hadde bobil eller campingvogn, og de ikke hadde hytter - men vi ville finne ut hvor det var, så vi ikke skulle gå oss bort på utstillingdagen. Og vi skulle treffe Monica som eier Luckys halvbror Trico, og som kanskje kunne fortelle oss litt om hvordan en utstilling foregår. Monica, som har bobil, var ikke kommet, og det var ellers ikke så mye å se. Stedet hvor utstillingen skulle holdes var et uttørket jorde, og det var ikke mange sheltier unntatt et par tisper med løpetid som vi klokelig holdt Lucky langt unna.    

Altså gikk vi 1 km tilbake til hovedveien, og 3 km videre til dit vi skulle bo. Lucky og jeg synes det gikk veldig fint, men Snorre syntes det var veldig langt - dagens ungdom…
Eieren av Mjøsa ferie- og fritidssenter mente bestemt at det ikke fantes noen overnatteingssteder i Brumunddal for folk uten campingvogn/ bobil. Da vi søkte på postnummer på nettet, fant vi imidlertid et eneste sted: Solbakken Gjestegård, som viste seg å ligge særdeles usentralt til, ved en lang svingete grusvei. Men alt er jo usentralt på landet. Og det vet alle, derfor er det ingen som reiser med tog. Eller som går 8 km kilometer med bagasje, barn og hund. 

Da jeg ringte og bestilte var det helt greit at jeg hadde med hund. Denne innstillingen syntes endret i løpet av ukene siden jeg bestilte, forårsaket av en labrador, som åpenbart hadde røytet mer enn verten fant sjarmerende. Jeg børstet Lucky bare ute i hagen og på verandaen, så vil ikke tro at det var et hundehår og oppdrive etter at vi var dratt. Det er imidlertid ikke umulig at neste gjest med hund får høre skrekkhistorien om sheltien som bjeffet om natten… Solbakken Gjestegård var ellers et sjarmerende sted med fine, rene rom og en hyggelig hage hvor vi kunne nyte det fine været. Frokosten var helt grei. Verten kjørte oss til Mjøsa ferie- og fritidssenter neste dag, uten å ta noe ekstra for det. Noe ikke minst Snorre var glad for.  

  

Du vet du er på landet når:      

* Farrisflaskene i kiosker og på spisesteder er utgått på dato. 

* Du tror du kan kjøpe noe å spise på veien, og går 8 kilometer uten å treffe på så mye som en bensinstasjon.

* Hunder på utserveringen er tillatt den ene dagen, men forbudt den neste dag, da potensialet for øl-kjøpende kunder er større.

* Du pliktskyldigst plukker opp hundebæsj i veikanten, selv om du knapt skimter gresset for sjokoladepapir, knuste øl-flasker, plastposer, sigarettsneiper, etc. etc.

* En annen tilreisende spør deg om veien til Brumunddal sentrum, og du deltagene må meddele at dette er nok sentrum…  

Fortsettelse følger når jeg har tid…

Kommunikasjons-dings fra 1990-tallet

Under den tidligere omtalte letingen etter Canon-CDen (som fremdeles er borte) ble det klart for meg at ryddig i skrivebordskuffer og nærliggende skap var påkrevet. Jeg har gått gjennom skrivebordskuffene nå og kastet en del, men det er så mye jeg bare ikke kan kaste. Det er 1 1/2 skuff med papirer, hovedsakelig fra da jeg jobbet i Norsk Filmklubbforbund, og fra da jeg drev mer aktivt med fortellerkunst (mer aktivt enn i dag, vil det si). Jeg har ikke tid til å gå gjennom dem, derfor kan jeg heller ikke kaste dem. Og så fant jeg alle filofaxinnleggene mine tilbake til 1991!!! Snakk om unyttig skuffefyll, mener du kanskje. Det mener jeg også, men jeg fikk meg ikke til å kaste dem likevel; jeg flyttet dem bare til en annen skuff…

Og så fant jeg den dingsen på bildet. Det kalles en PERSONSØKER. Personsøker var noe vi brukte for å være alltid tilgjengelige tidlig på 1990-tallet; den gangen mobiltelefoner var store, tunge og ikke utpreget mobile, for ikke å snakke om fullstendig ubrukelige, fordi det ikke var dekning noen steder. Lånte du noens biltelefon (som de gjerne ble kallt for de var fastmontert i bilen) var aldri batterikapasitet et problem; feed backet var så ille at ingen snakket et sekund lengre enn absolutt nødvendig.
 
Mobiltelefon var med andre ord ikke noe du hadde i veska eller i lomma. Der hadde du PERSONSØKEREN. Når den gav fra seg et høyt pip (eventuelt vibrerte, hvis du hadde satt den på stille) visste du at noen ville ha tak i deg. Nummeret til den som hadde ringt (man ringte til personsøkeren som til en telefon) kom frem på displayet, og dermed var det bare å kaste seg over nærmeste telefon. 
Var du innendørs var det vanligvis ikke noe problem å finne en telefon. Så lenge du befant deg i byen var det ikke noe problem å finne det utendørs heller. Det var nemlig telefonkiosker på hvert hjørne, og telefonautomater på hver vegg, den gangen. Vanligvis virket de også. Standard tilbehør til personsøkeren var TELEKORT; kort av forskjellig verdi som man kjøpte på Narvesen, puttet inn i telefonautomaten, og så kunne man snakke så lenge det var penger på kortet. Det var også mulig å ringe for penger. Hvis du fant en automat som tok penger. Pengeneautomatene var nærmest utryddet til fordel for telekortautomatene på 1990-tallet, nemlig. Det sier seg selv; skulle du gjøre business pr telefon og hadde personsøker, kunne du ikke stå og tulle med kronestykker.

Jeg kjøpte min personsøker i 1993, tror jeg. (Jeg kan faktisk finne det ut, siden jeg har filofax-innleggene!). Det var mens jeg jobbet i NFK og jeg tror kanskje jeg fikk personsøkeren dekket gjennom jobb, men ikke minst derfor kunne den jo ikke koste så mye. Derfor kjøpte jeg den brukt. Det var før det fantes noe internett hvor man kunne finne brukte ting, så Egil fant en annonse i Aftenposten, og jeg tok T-banen til Ellingsrud (tror jeg, jeg er ikke helt sikker) og betalte noen hundrelapper til en fyr som bodde i høyblokk. Jeg følte at dette var veldig risky, siden jeg ikke kunne vite at personsøkeren virket før jeg hadde bestilt et nummer. Det tok over en uke å få nummeret, men personsøkeren virket, og jeg var svært fornøyd med denne måten å kommunisere på i flere år. At jeg kjøpte meg mobiltelefon i 1998 skyldtes ikke et behov for teknologisk utvikling, men utelukkende at alle telekortautomatene forsvant i løpet av et halvår da mobiltelefonene begynte å utgjøre et réelt alternativ. Og uten dem var det ikke mulig å være tilgjengelig med personsøker. Jeg får nok aldri bruk for personsøkeren igjen, men jeg tror jeg lar den hvile i skuffen i noen år til.         

 

Barnebøker gis bort!

3 plastposer med barnebøker gis bort: Hardy-guttene, Fem, etc., etc.

Hentes på Briskeby i Oslo, eventuelt kan jeg møte deg et annet sted i byen.

 Ring 92 61 92 53

NÅ ER DE GITT BORT (27.6.200 ja vel, ja? Går det ikke an å skrive 2008 i parantes uten at det blir en smiley???

Agility tips, Marie Hansson 1

Jeg leser Marie Hanssons Agility Action om igjen. Da jeg leste den sist hadde jeg null erfaring, og glemte sikkert mye av det jeg leste etter kort tid. Jeg har nå bestemt meg for å skrive ned det som er verdt å merke seg. Dette er ingen innføring i agility, da jeg hopper over de tingene som er selvsagte for meg.

 

Klasseinndelingen i agility:
Små hunder; opp til 34,99 cm i skulderhøyde
Mellomstore hunder; 35 - 42,99 cm
Store hunder; over 43 cm

 

Lengdehinderet for mellomstore hunder
varierer fra 70 - 90 cm. Det vil si 3 - 4 deler.
Hinderet skal alltid brukes med hjørnepinner. De hjelper hunden å se at det er et hinder, og til å se hvilken vei den skal ta.

 

* Belønn i det øyeblikket hunden er flinkest.

* Belønning med godbiter på trening forebygger stress/ øker konsentrasjonsevnen.

* Ikke avbryt midt i en øvelse når det er du som har gjort feil. Hunden vil lett tro at det den har gjort er feil.

* Hundens ryggmuskler trenes når den klatrer oppover bratte bakker. Når hunden traver på jevnt terreng bruker den ikke ryggmusklene. Hunden trenger sterke ryggmuskler for å gjøre det bra på agilitybanen.

 

Tilvenning til dommeren:
Dommeren i en agilitykonkurranse løper rundt på banen for å kontrollere at hunden tar hinderne korrekt. Han kan f.eks. løpe ved siden stigen når hunden løper over denne. Altså er det nødvendig å venne hunden til ikke å bry seg om fremmede som løper rundt på banen.
Det har aldri vært noe problem med alle som løper rundt på banen under trenging. Men i konkurranse vil det bare være meg og Lucky og dommeren. Den eneste fremmede på banen vil da lett bli gjenstand for gjeting… Altså bør denne situsjonen - hvis mulig - trenes på før vi prøver oss på konkurransebanen.

 

   

 

 

 

 

 

Verdens beste agilityhund!

Lucky er så flink om dagen! Han hopper alt - det har han jo alltid gjort - men han er blitt så mye mer oppmerksom i det siste, og dermed er det ikke så vanskelig å føre ham gjennom komplisete baner. Det har nok hjulpet å bli 2 år. Og det har hjulpet at jeg har deltatt på Oslo og omegn dressurklubbs treninger 2 ganger i uken, og jobbet med ham når jeg har hatt tid ellers. Både mer trening, og at han er blitt mer mottagelig for trening (og at det ikke er noen tisper med løpetid i nærheten) har nok hjulpet.
Det er herlig å slippe å slite sånn for å få oppmerksomheten hans, og det er deilig å kunne ha ham gående løs uten at han finner på noe tull. I dag tok han ikke bare hindrene uten bånd; jeg lot ham gå løs mens jeg satte opp hindrene, mens vi beveget oss fra hindergruppe til hindergruppe og når jeg bevilget ham en snusepause innimellom.

Vippa er imidlertid fremdeles et problem. Jeg prøvde den liggende på bakken i dag. Da var han verken redd eller uvillig, men han oppfattet det ikke som et hinder, og gikk ofte av halvveis. Så la jeg den i bakken. Da forserte han den som et hinder, og det gikk fint. Jeg belønnet ham masse, men han gikk fort lei. Han synes felthindre er kjedelige. Det er hoppehindrene og tunnelene han kommer for 
Altså kunne jeg ikke trene på vippa så lenge, men vi skal fortsette neste gang. En av de andre foreslo at jeg skulle ta ham med på en flytebrygge for å trene ham på ustabilt underlag. Det var en god idé. Hvis jeg ikke må jobbe på søndag skal jeg lete opp en flytebrygge. 

Det var nokså få på trening i dag, så Lucky og jeg endte opp som en gruppe for oss selv. Dermed fikk vi trent på slalomen mange, mange ganger. Han følger fingeren min fortsatt, men nå er det tydelig at han synes slalom er gøy. Bare vi får tatt den hver eneste torsdag, gjør han den nok selvstendig til slutt.
Alle de andre hindrene fixer han som ingenting. Siden vi var for oss selv kunne vi hoppe 45 cm hindre i dag også - korrekt hinderstørrelse for mellomstore hunder. De fleste andre har nemlig små eller store hunder, dermed må vi ofte hoppe 25 eller 35 centimeter. 45 er i hvert fall ikke noe problem for ham, selv om han ikke får trent på det så ofte. Og det er så stilig, fordi jeg sender ham rundt på kompliserte baner, og han gjør det riktig på første forsøk!

Jeg fikk meg imidlertid en liten overraskelse i dag. Jeg har jo trent en del lydighet i det siste; det vil si trent ham på å gå pent på min venstre side. Vi hoppet en ganske lang bane i dag. Jeg løp ved siden av ham første gang, og da gikk alt bra. Men så prøvde jeg å sette ham igjen og gå inn på banen, så jeg skulle slippe å løpe så langt, og da krysset han plutselig bak meg for å komme på min venstre side, enda jeg prøvde å føre ham på høyre. Det er tydelig at min veloppdragne lille gutt gjorde det han hadde lært her. Jeg tror ikke dette er et stort problem, men det må jobbes med.

Jeg kommer tilbake med tekst og bilder fra hundeutstillingen, når jeg bare får installert Photoshop på den nye/gamle PC´en.

 

  

Forberedelser til hundeutstilling i virkeligheten

Intensjonen var å skrive om forberedelsene til hundeutstillingen her, men som så ofte før kom virkeligheten i veien… Denne gangen i form av min hjemmedatamaskin; et eller annet begynte å brenne inne i den, så jeg slo den av, og det var visst det. Etter å ha vært uten hjemmedatamaskin i nesten 2 uker har jeg fått innstallert meg på den bærbare reservedatamaskinen. Sannsynligvis er det mulig å redde innholdet fra den gamle harddiscen, men dette vet jeg ikke helt sikkert før vi har mottatt en del som kreves til kopieringsprosessen.
Om jeg hadde tatt back up? Jeg pleide å ta back up før i tiden, da man kunne da back up på 1,44 discetter eller zip, men er det nesten ikke mulig lengre og da har jeg liksom fallt av litt… Jeg hadde egentlig lagt en del viktige ting på yahoo, men det ligger ikke der lengre. Mulig det er begrensning på mb eller tid???

Alle bildene jeg har tatt med det nye cameraet ligger på den harddiscen. For å legge inn nye bilder på den nye PC´en må jeg installere et program som er på en knøttliten CD det står Canon på. Jeg lette etter den i går, men jeg fant den ikke. Derimot fant jeg en rekke andre programware-CDer, bruksanvisninger, produktbeskrivelser, etc. til ting som for lengst er ødelagte eller utdaterte. Det er nok på tide å rydde i skrivebordskuffene, men når får jeg tid til det da? 

Av og til lurer jeg - på et rent filosofisk plan - på hvorfor livet skal være så vanskelig. Det er liksom ikke den minste til som bare er enkelt og greit. En flaske negllakk er f.eks. ubrukelig straks den er halvtom. Da er innholdet blitt så tykt at det danner seg luftbobler i lakken. Trist. 
Søk om et banklån som skal ha 5 dagers behandlingstid, og du kan være sikker på at det tar minst en måned. Hvis du får lån i det hele tatt da.
I en idéell verden burde det bare være å laste det det Canon-programmet fra web-siden deres, men det står ikke hva det heter i noen av de 3 bruksanvisningene jeg fant. Jeg ringte Canon i dag, og de sa at det gikk ikke an å laste det ned i det hele tatt. Men man trengte det ikke heller. Det var fullt mulig å laste over bildene uten… Jeg skal prøve det etterpå, men jeg tviler sterkt på at det vil gå problemfritt.

Men egentlig hadde jeg tenkt å skrive om forberedelsene til hundeutstillingen. Det har vel ikke gått helt etter planen det heller. Hedvig hadde jo lovet å hjelpe oss, men hun har vært Kristiansand det meste av tiden, og resten av tiden har hun ikke hatt tid. Å lære ham å stille opp uten en medhjelper har vært umulig, derfor kan han ikke det. En av instruktørene på lydighetstreningen viste meg at man kan flytte bena til hunden, så jeg har trent litt på å få ham til å bli stående når jeg har gjort det. Det ene øret står rett opp halvparten av tiden; halen er oppe og nesen er nede, og han har lett for å begynne å galoppere når han skal trave. På den positive siden (ja, det er noe posiivt også) er pelskvaliteten hans topp - vasket ham på søndag (i henhold til rasestandarden skal sheltier ikke være nybadete), og i morgen skal jeg vaske den hvite pelsen. Bare bena tror jeg; det er hvite på brystet er fremdeles skinnenede hvitt - tennene hans er rene og sunne, og han er blitt litt mer oppmerksom enn før. Ikke mye, men på tirsdag fortalte Kirsten fra Oslo- og Omegn dressurklubb meg at det var ikke uvanlig at sheltier ikke ble voksne før de var 3,5 - 4 år. Det er for så vidt en trøst å vite at det faktisk er slik, fordi det er det jeg opplever. Dette blir eneste gang Lucky stiller i unghundklassen, fordi når han fyller 2 er han pr definisjon ikke unghund lengre. Men han oppfører seg som en unghund; en hund hvis manglende konsentrasjon ikke bare skyldes manglende trening, men rett og slett at han ikke er i stand til å konsentrere seg lenge om gangen.

I dag var han i hvert fall kjempeflink den første halvtimen på agilityen. Han var konsentrert, og hadde oppmerksomheten rettet mot meg og jobben han skulle gjøre. Og gjorde alt riktig, når jeg gav han de riktige signalene. Vi var lovet at vi skulle få jobbe med vippa i begynnelsen av timen, men slik gikk det ikke - som sist kom vi dit først etter at Luckys hjerne var overbelastet. Nantika foreslo at jeg skulle prøve å legge vippa på bakken neste gang. Jeg håper det lar seg gjøre, for det var en god idé for å gjøre ham trygg på et hinder han tydeligvis ikke liker. I begynnelsen av timen fikk vi imidlertid tatt slalomen. Min metode for å lære Lucky dette er å targete ham med pekefingeren. Dette er ikke anbefalt som en rask metode, men det er det eneste som har ført noen vei for oss. Han skjønte med en gang hva jeg ønsket av ham da jeg første gang prøvde det. Jeg synes nå han viser tegn på å ta hinderet mer selvstendig, så hvis vi bare kan få trent på det hver torsdag ordner det seg nok.

Uansett; vi drar på hundeutstillingen for å se og lære hva som skjer på en hundeutstilling, og får å få en indikasjon på Lucky har forutsetninger i utstillingsringen. Neste gang; hvis vi kommer til at det skal bli en neste gang, vil vi vite hva vi skal forberede oss på. Et sted må man jo begynne. Det er fint vær til og med, så hvis vi tar hva som enn kommer med godt humør - noe jeg akter å gjøre - ligger alt til rette for en fin tur  

 

  

 

Hopp!

Så har vi vært på agility-trening for første gang på 1/2 år (det har vært vinter og snø og jobb… du vet…) Lucky hadde slett ikke glemt det han lærte i fjor. Jeg derimot… 
Mye kan sies om Luckys overdrevne interesse for lukter på bakken, tisper m.m. Når han plutselig forsvinner ut av banen og tar seg en runde, tror jeg likevel dette skyldes at jeg har gitt uklare eller feilaktige signaler. Det eneste som skal til for at han skal bli en champion er at jeg skjerper meg - altså har vi et problem…
Jeg håper de vil fokusere mer på handling på treningene, og det blir mulig å få litt instruksjon.

Før treningen trente vi på å gå pent på skogsstier, uten å snuse. Jeg måtte da dra litt forsiktig i båndet for at han ikke skulle belønne seg selv. Men metoden jeg i hovedsak brukte var å klikke når han gir meg litt oppmerksomhet - om bare et kort sekund. Etter hvert som han skjønte konseptet kunne jeg la det gå lengre og lengre mellom hvert klikk. 
Etter treningen gikk vi en lang tur til Korsvoll - tok T-banen hjem fra Østhorn stasjon. Jeg har ikke fått tid til å trene på SATS en eneste gang denne uken, men jeg har i hvert fall gått en masse.

 

Luckys første lydighetstrening

Siden vi har meldt oss på utstilling
har Lucky og jeg bestemt oss for å utnytte de mulighetene som finnes til å trene på harmonisk samspill mellom hund og fører. Som f.eks. Oslo og omegn dressurklubbs lydighetstreninger. I går tok vi derfor bussen til Alexanders Kiellands plass kl. 17.30 - slik at vi skulle få god til å aklimatisere oss på stedet før treningen begynte. Der ventet vi på 54-bussen i 20 min før det gikk opp for meg at her kom det ikke til å komme noen buss på uendelig lang tid: De har fått display på bussholdeplassen der nå, og etter å ha vist “nå” i et kvarter skiftet det plutselig til 18.25… Ja, ja, tenkte vi, det er ikke så langt til Maridalen:

La oss kalle det båndtrening 
Det var faktisk svært vellykket; jeg fant ut at i stedet for å belønne Lucky med godbiter kunne jeg belønne ham med at han fikk stoppe å snuse når han hadde gått eller løpt pent en stund. Lucky var helt med på dette, og gikk hele veien så og si uten å dra i båndet. Men det var lengre enn jeg trodde, og da vi kom frem var jeg nokså svett, og nervøs fordi jeg kom 5 minutter for sent og ikke ante hva lydighetstrening gikk ut på. 
Det begynte med “tannvisning” - instruktøren skulle se på hundens tenner - noe som gikk helt greit, fortsatte med 2 min fellesdekk som gikk kjempeflott, og så skulle vi bytte plasser: Da havnet Lucky på et sted hvor det nok hadde stått en særdeles interessant tispe, dermed var det umulig å få kontakt med ham den neste halvtimen…
Snusing er en idéel belønning for Lucky. For tiden interesserer det ham langt mer enn all verdens godbiter og leker. Men for at det skal fungere som en belønning er det selvsagt en forutsetning at det er føreren, og ikke hunden, som bestemmer når det skal snuses.

Men hvordan hindre en sheltie på et jorde i å belønne seg selv?
Hvorfor skal Lucky jobbe for å få muligheten til å snuse når verdens mest interessante lukter befinner seg rett foran føttene hans? Alt han trenger å gjøre er å senke snuten 10 cm. At halen hans sannsynligvis vil logre høyt over ryggen hans på utstillingen er mitt miste problem, har jeg skjønt: Det store problemet er at snuten hans kommer til å være klistret til bakken.  
Hadde han vært en stor hund kunne jeg kanskje hindret han i å belønne seg selv ved å korte inn båndet. Men siden han ikke er mer en 39,5 cm (may the force be with us) er dette umulig uten at båndet blir så kort at det er umulig for ham å bevege seg med slakt bånd.
Jeg har hatt som regel at jeg aldri skal dra i båndet, men det er faktisk å gi ham fri tilgang til selvbelønning. Jeg må derfor av og til bruke båndet til å dra ham vekk fra de spennende luktene. Jeg føler at dette er galt, men det vil ikke være riktig å la ham snuse når han vil heller. Det vil umuliggjøre hans deltagelse på både hundeutstillinger og annet. 

Løsningen er selvsagt å være mer interessant enn luktene på bakken 
Kan et menneske bli så interessant for en hund?
Mot slutten av lydighetstreningen jobbet vi med et lydighetshinder. Vi lærte at forskjellen mellom et lydighetshinder og et agilityhinder er at man går frem mot lydighetshinderet (man løper ikke), og at hunden skal ikke hoppe før på signal fra eieren.
Instruktøren sa at hunden måtte ha en motivasjon for å hoppe hinderet, så vi skulle kaste en godbit eller en leke over det. For Luckys del hadde dette ingen motiverende effekt; han hadde som nevnt snuten klistret til bakken, og var vel fornøyd med det. Etter at jeg nærmest hadde slept ham over hinderet en gang, var det imidlertid som om det gikk opp for ham at vi hadde hoppet et hinder: “Et hinder?! La oss ta det en gang til!”
Så vi hoppet det flere ganger, og mellom hoppene stod, satt, snudde og gikk vi pent, no problem. 
Dessverre tror jeg ikke det er hinder i lydighetsringen. Tro om det er lov til å ta med et?  

Lydig? Holder det ikke at jeg er pen?