Dårlig research av Kjetil Try

Å flette virkelige hendelser inn i en roman bidrar til en opplevelse av fysisk nærvær – dere vet, det som gir kunsten farve, lukt, tid, rom og følelsen av hva slags vær det er. De store internasjonale begivenhetene er ikke de mest effektfulle – hvem som helst kan si noe om 9/11. Å skrive at datteren til hovedkarakteren rir Venus på EKT Rideskole kunne derimot vært genialt. Hvem som helst kan ikke si noe om Venus, men gjennom sitt nesten 45-årige shetlandsponniliv har hun blitt et lokalt ikon i Oslo. En hver med Oslokompetanse har en gang ridd på Venus eller kjenner noen som har gjort det. Denne lille detaljen i romanen er uten betydning for de fleste utenfor Oslo – akkurat det gjør det bare enda mer verdifull for oss den vekker minner hos.

Kjetil Trys problem er sannsynligvis at han kun har lyttet med et halvt øre til sin egen datters rideskolehistorier. Romanen hans er publisert i 2008. Siden handlingen ikke er datert med årstall, men gir inntrykk av å foregå i umiddelbar samtid, må vi gå ut i fra at handlingen foregår i 2008 eller 2007.  Venus døde imidlertid i påsken 2005. Skal vi forstå det slik at Rolf G. Lykkes datter etter 3 år ikke er i stand til å akseptere yndlingsponniens bortgang? Neppe den historien Kjetil Try ønsker å fortelle oss…

Vær hyggelig! Hjelp meg å forbedre virkeligheten!

Virkeligheten har dessverre sin andel av agressive, tilsynelatende ondskapsfulle mennesker. Med alle pågående kriger burde vel ikke det komme som noen overraskelse. Men i de 4 årene jeg har hatt hund har jeg fått oppleve dette personlig. Det finnes mennesker som hater hunder. De er livredde for dem, eller de synes de er ekle på samme måte som mange mennesker synes slanger og andre reptiler er ekle (dog uten at vi lar dette gå ut over reptileiere), eller de tolker religionen sin dit hen at hunder = djevelen (legg merker til at jeg skriver tolker - jeg tror ikke det finnes noen religion som sier at man skal hate hunder eller andre levende vesener). 

Selvsagt trenger man ikke like hunder, folk er forskjellige og liker forskjellige ting. Men hvorfor kan ikke folk som ikke liker hunder bare holde seg unna dem? Hvorfor skal de på død og liv forgifte andre menneskers liv med hatet og agressitivteten sin?

Søndag var vi ute og gikk med Lucky. Plutselig bjeffet han, og en dame i nærheten skvatt til. Jeg lot meg ikke merke med det, de fleste mennesker synes vel det er flaut at man fokuserer på at de skvetter for ingenting? I stedet smilte jeg til datteren hennes, som kikket interessert på Lucky, og ikke var det minste redd. Jeg hadde imidlertid tenkt å gå videre, fordi jeg visste at dersom et så lite barn skulle klappe ham ville han bjeffe enda mer (et lite gjeterhund-problem). Damen får meg imidlertid til å stanse ved å si noe stygt om Lucky. Jeg var ikke forberedt og fikk ikke tak i hva, men lar meg skremme og sjokkere av hatet og agressiviteten i stemmen hennes: Hva er det som får et menneske til å oppføre seg slik overfor et medmenneske hun aldri har møtt før? Som kun går forbi henne? Jeg svarer noe sånt som “Hva er problemet? Hunden er i bånd.” Da skriker hun at jeg ikke får lov til å smile til datteren hennes, og at jeg er stygg… Jeg begynner å ane hun er så livredd for hunden, (eventuelt for mennesker som søker øyenkontakt med datteren hennes?), at hun har mistet all selvkontroll, men er det egentlig noen unnskyldning? Dersom man har slike overdimensjonerte angstproblemer, plikter man ikke å innse dette, og bevisst jobbe med å forbedre seg? Eventuelt holde seg unna steder der det vrimler av hunder?
Vi passerte henne så nært som på 1 meters avstand. Vi hadde ikke noe valg, siden hun okkuperte resten av den 3-4 meter brede passasjen – på et offentlig sted – med tingene sine. Hun henvendte seg aktivt til oss, og forlenget dermed nærkontakten med hunden. Det er også grunn til å poengtere at Lucky har lang pels, spiss snute og er kun 40 cm høy – ikke med det sagt at kvinnens oppførsel hadde vært akseptabel dersom jeg hadde hatt en Rottweiler, å reagere slik på en fluffy kosebamse fremtrer imdilertid som desto mer irrasjonelt. 
Var hun rett og slett en psykopat, ikke motivert av hundefobi, men av et desperat behov for å såre andre mennesker? Jeg vet ikke.

Slike mennesker har jeg så og si aldri møtt i mitt voksne liv uten hund. Men som hundeeier skjer det av og til, og det oppleves som mer skremmende for hver gang. Det får meg til å tenke på at mennesker med alvorlige psykiske problemer anbefales å skaffe seg hund, fordi kontakten med dyr vil øke selvtillitten deres. Det møtet med agressive hundehatere gjør med selvtillitten til noen og en vær bør kanskje også tas i betraktning? 

Skaffer du deg hund kommer du før eller senere til å møte dem. Prøv å være hyggelig tilbake. Ikke fordi de fortjener det, men fordi når du er hyggelig blir virkeligheten hyggeligere for alle. Selv om personen forsetter å oppføre seg som en drittsekk der og da, blir ikke du selv så deprimert. Og kanskje, kanskje, har personen lært noe, og er hyggeligere mot et annet menneske en annen gang På samme måte bør du behandle mennesker som skriker til hunden sin og behandler den på en måte du vil karakterisere som mishandling. Dessverre hjelper det ingen, minst av alt hunden, at du sier hva du mener i slike situasjoner – med mindre du finner en særdeles hyggelig og smart måte å si det på. 

På søndag klarte jeg ikke å være hyggelig. Jeg var ikke agressivt og høylydt, som kvinnen. Jeg sa nesten ingenting, men det jeg sa sa jeg i en lite hyggelig tone. Ikke med vilje, men fordi jeg følte meg helt satt ut, mindre fordi hun sa stygge ting om huden min, enn fordi hun kritiserte meg for å smile til datteren hennes. Det er en kritikk som treffer veldig personlig, og som impliserer en skremmende virkelighetsvisjon. Det er heller ikke slik at man blir flinkere til å takle slike situasjoner for hver gang de inntrer. Det er tvert i mot. Men slik skal det ikke få lov til å være! Neste gang jeg møter en hundehater skal jeg smile og smile og smile og smile. 

Heldigvis møter man mange hyggelige mennesker når man har hund også, mennesker man ikke ville møtt dersom man ikke hadde gått tur med hunden. I Langgaardsparken i dag møtte jeg f.eks. en mann og en kvinne med to nydelige kongepudler. De var åpenbart der for å treffe hverandre, likevel virket de glade for å se meg – som de aldri hadde møtt tidligere – og inkluderte meg straks i samtalen. Slike mennesker gjør virkeligheten til et hyggeligere sted, og bidrar til at jeg kommer til å være superhyggelig neste gang jeg møter noen som ikke er det

Clare Muireann Murphy

The best storyteller ever! It´s possible that I have said this about other storytellers before, and meant it. But not too often, I think.

It´s not just the stories – fairy-stories; once my own favorites, and we are not too many with this kind of fancy. It is the way she tell, or should I rather say act?, the story. She creepes into every main character not only with her mind, but with her body and her voice. Her outfits are not merely clothes or costumes or pleasant works of art, but creative dramatic devices used to tell the story. I have never seen anyone getting that much from a scarf before. And her lovely lovely voice! Especially when she speaks Irish. Even if I don´t understand a word I´m positive that I could listen to that for a week without getting bored.

Fortellerfestivalen 4. juni

Agorafabulous

Tilbrakte dagen i ensom forventning. Ikke mange å snakke om fortellerkunst med, dessverre. Ikke så mye tid til å snakke heller, dersom jeg skulle kunne gå fra jobb i tide til Sara Benincasa-forestillingen.

Jeg rakk det så vidt, og opplevde en fantastisk time. Sara fortalte om sine egne opplevelser med agorafobi kombinert med panikkangst. En spennende, og til tider vilt morsom, forestillig fra en forteller som tør å dele sine efaringer og opplevelser. Og som dessuten har en stemmekontroll, og en fysisk tilstedeværelse, som tilfører fortellingen veldig mye. 
 
Agorafobi er ikke frykten for shopping, men en psykiatrisk diagnose for å, som følge av angst, definere fysiske og rituelle grenser som man lever livet sitt innenfor. Grenser som ofte blir snevrere og snevrere. Som i Roman Polanskis “Repulsion” fra 1965 (selv om dette dreier seg om en litt annen diagnose). Til skrekkfilm å være er Roman Polanskis film ganske skummel (skrekkfilmer er vanligvis ikke det), og mindre abstrakt. Likevel abstraherer han tematikken og karakteren Carol i en slik grad at tilskueren ikke ser noen relevans til sitt eget liv. Sara Benincasa derimot, alminneliggjør, ufarliggjør og ansvarliggjør: Dette hendte meg, og nå har jeg en historie å fortelle.

Panikkangst er antagelig ikke særlig vanlig (? jeg har i hvert fall ikke opplevd det…), men alle mennesker har ting som de ikke kan gjøre, eller små diskré ritualer som de gjentar. Og som de nekter å snakke rasjonelt om. Greit nok, det er normalt. Men et sted går det en grense, og på den andre siden er ingenting normalt.
Siste sjanse til å oppleve Sara Benincasa i Oslo denne gangen er på avslutningsforestillingen, søndag kl. 19.15. Don´t miss it!

Lise Sæther
er en dame jeg så vidt har snakket med ved en del anledninger. Hun var bl.a. nokså ofte på Fortellerscenen den gang jeg la ned en betydelig andel av livet mitt i driften av denne. Dette var første gang jeg hørte henne fortelle; en helt fantastisk fortelling om hvordan det hadde seg at hun endte opp som forteller. Historien var full av virkningsfulle og hysterisk morsomme “bilder”, fargerik selvironi, samt diverse underfundigheter det er lett å nikke gjenkjennende til (f.eks. hvorfor var Det åpne teater alltid stengt?) Kroppsspråket, som virket noe besynderlig i begynnelsen, fremtrådte etter hvert som et stilsikkert kunstnerisk virkemiddel som løftet fortellingen til uante høyder. Fortsett slik! Dette vil jeg høre mer av!!

Det var mer som var verdt å skrive om, men nå er det langt på natt. Det er nok bedre at du kommer selv i morgen   www.fortellerfestivalen.no

Noen betraktninger 3. juni 2010

Tidspunkter
Hvorfor skjer det alltid så mye spennende i månedsskiftet, når jeg må jobbe døgnet rundt og dermed si nei til alle tilbud? Men jeg er faktisk interessert resten av måneden.

Fortellerfestivalen
Det er så fantastisk at jeg tror nesten jeg dagdrømmer at fortellere som Sara Benincasa og Clare Murieann Murphy kommer til Norge. Har fått en smakebit i dag, og gleder meg så jeg nesten ikke kan vente til hovedforestillingene fredag og lørdag – ikke vekk meg!
Sjekk www.fortellerfestivalen.no. Du vil ikke gå glipp av dette!

Vedlikehold i Oslo
En trapp i slottsparken er avsperret, og det står et skilt om at trinnene er løse (noe de fleste av oss er i stand til å resonnere oss frem til ved egen hjelp) og at restaureringsarbeidet vil påbegynnes 16. august.
16. august? Er ikke det litt sent, liksom? Vi snakker 2 og en halv måned frem i tid her. Vi snakker SLOTTSPARKEN! Norges best vedlikeholdte park, og således det vesentligste argumentet for opprettholdelse av monarkiet. Vi snakker en park som lokalbefolkningen bruker hver dag året rundt, og ikke annet enn til å gå tvers gjennom. Og, vi snakker Norges største turistattrasksjon – ikke nødvendigvis mitt vektigste argument, men de som fordeler pengene i dette landet er vanligvis veldig opptatt av hvordan vi fremtrer utad.
For det må vel være det det handler om? At det må bevilges særskilte midler til restaureringen? Men herregud, hvor vanskelig kan det være å fixe en trapp da? Budsjetterer ikke de som er ansvarlige for driften av slottet? Har de ingen budsjettpost for plutselig nødvendige vedlikeholdsutgifter? Det er egentlig ikke store greiene det er snakk om. Litt sement, litt stein, 1 erfaren håndverker og 2 underbetalte ungdommer på sommerjobb. Vips! Gjort på en helg!

Men, med den effektiviteten vedlikeholdsarbeid utføres med i denne byen vil nok trappen, hvor restaureringen skal påbegynnes 16. august, stå ferdig til kongens 80-årsdag i 2017.
Det er mer enn jeg våger å håpe på for Lilleakerbanen (eller 13-trikken, som vi som ikke er født i Oslo avslører oss med å kalle den). Her har det, på grunn av vedlikehold, vært enkeltspor siden mai 2009 (ja, to-tusen-og-ni, ikke trykkfeil). På en dårlig dag tar trikketuren fra Skøyen til Solli plass over en time. Første gang trikken stoppet 20 minutter utenfor den iranske ambassaden trodde jeg skinnene var sprengt i luften av en gal Bush-tilhenger eller noe sånt. Men etter hvert var trikkesjåførene mer villige til å snakke om det (på sin særegne trikkesjåfør-måte “mumle-mumle-opphold-mumle-enkeltspor-mumle-mumle”). 11. april 2010 (ja, to-tusen-og-ti, ikke trykkfeil) ble det endatil hengt opp infoplakater på trikkeholdeplassene. Av den praktiske 80-grams A4-typen, festet med blanktape. De har falt ned for lenge siden

Mid season sale
Plutselig har alle klesbutikker salg. Hva slags sesong er det vi er midt inne i nå da?

Falafel 
Hvorfor er det ikke mulig å få kjøpt falafel i Oslo vest? Carmel i Kirkeristen burde hatt et stort blinkende noenskilt med “Last chance” på taket. Carmel serverer falafel mer og mindre døgnet rundt, i fall det skulle være noen som ikke har fått med seg det.

Kathryn Bigelow – trist, trist, trist…

Kathryn Bigelow er den første kvinnen som har vunnet Oscar for beste regi. For en film som heter “The Hurt Locker” som jeg ikke har sett, og som jeg nok heller aldri kommer til å se.

Teller det egentlig som feministisk fremskritt når en kvinne må oppføre seg som en mann for å få de samme utmerkelsene som menn får? Ikke nok med at hun laget en krigsfilm, men i takketalen sin dedikerte hun den nærmest til de amerikanske soldatene i Irak og Afghanistan, med håp om at de skulle komme hjem i live.

En kvinne ville bedt de amerikanske soldatene i Irak og Afghanistan om å pakke seg hjem umiddelbart, med håp om at befolkningen i Irak og Afghanistan kommer fra det i live.

Et langt hopp for mannsjåvinismen

Norges nye nasjonal-fallos og penisforlenger ble offisielt innhoppet i forrige uke. Opptil flere ganger. Den som mener at mer enn nok er sagt om den saken, innser ikke alvoret. Eller de er menn.
Som Knut Nærum så treffende uttrykte det på Nytt på nytt: Oslo kommune vedtok at Anette Sagen skulle hoppe inn den nye Holmenkollbakken, som et symbol på hvor langt kvinnesaken i Norge. I stedet snek 12 menn seg før henne, hvor symbolsk er ikke det?

Spørsmålet er om vi vil la dette symbolet bli stående? Skal vi slå oss til ro med at kvinnekampen i Norge har kommet så kort?
 
Jo takk, jeg har fått med meg at denne Romøren har blitt utestengt fra konkurranser en tid fremover. Det er det som kalles å skyte på pianisten, fullstendig meningsløst i dette tilfellet. At Roar Gaustad skal slippe helskinnet unna, har jeg imidlertid problemer med å akseptere. Tradisjonelt er det religiøse ledere som begår kvinnefiendtlige handlinger, og de blir da i det minste lynsjet i pressen for det. Stein Lillevolden og Arfan Bhatti blir satt i varetekt under statsbesøk til Norge, lenge før de har rukket å organisere noe djevelskap. Hadde det ikke vært naturlig å gjøre det samme med Roar Gaustad til innvielsen av Holmenkollen var over? Selv jeg, som er fullstendig uinteressert i hopp, har hørt nok av ham til at dette absolutt ikke kom noen overraselse.
Hvorfor lar pressen Roar Gaustad være i fred? Uheldige sjeler med de mest ubetydelige bagateller (f.eks. et stabbur)  på samvittigheten presses stadig vekk til å trekke seg fra stillingen sin, innehar man en spesiell beskyttelse bare fordi man driver med vintersport?

Heller enn å henge ut enkeltpersoner, selv de som har fortjent det, er det nok mer konstruktivt å tenke fremover. Det man trenger i dette tilfellet er en ny lov som stadfester at en dersom en hvilken som helst norsk idrettsforening arrangerer en konkurranse hvor begge kjønn ikke har lik rett til å delta, utstenges klubben fra en hver form for offentlig støtte de nærmeste 5 årene. Dersom et eller flere av klubbens styremedlemmer i gjerningsøyeblikket starter en ny klubb, eller melder seg inn i en annen idrettsforening, skal også denne utestenges fra en hver offentlig støtte i samme tidsrom. Det må presiseres nærmere, men dere skjønner tegninga?

En ting er at det brukes penger på vintersport (det i seg selv er forkastelig etter min mening), men det må gå an å forhindre at statlige midler går til tiltak og mottagere som aktivt fremmer kvinneundertrykking.

Nobels “freds”pris

I uken som gikk har den norske stat sølt vekk tilsvarende budsjettet for 10 norske spillefilmer til utdeling av fredsprisen til USAs president Barack Obama.
Opptil flere nordmenn har snakket med ham og hilst på ham, og kommer til å dusje med plastpose på høyrehånden i ukesvis – dem om det.

Det er hyggelig at armerikanerne har valgt seg en president som er pen å se på, opptatt av innenriksspørsmål og i stand til å uttale seg offentlig uten å bruke ordet “terror”. Men å tildele ham Nobel fredspris etter 14 dager i jobben må vel være det mest patetiske Nobelkomitéen har fortatt seg hittil. Det eneste Barack Obama har gjort som kan kvalifisere som “ekstraordinær innsats for å styrke internasjonalt diplomati og mellomfolkelig samarbeid” (j.fr. Torbjørn Jaglands tale) er å befri verden for George Bush. Ok, det er ikke så lite; isolert sett kan dette være en fredspris verdig - vel og merke dersom Barack Obama hadde stått for en radikalt annerledes politikk enn George Bush. Men er Barack Obamas utenrikspolitikk noe annet enn en sexy light-versjon av denne?

I sin tale berømmer Torbjørn Jagland Obamas visjoner om en verden uten atomvåpen. Dersom Obama virkelig ønsker en verden uten atomvåpen trenger han ikke sitter der å ha visjoner, han kan ganske enkelt ødelegge alle amerikanske atomvåpen.  Det som vil være igjen av fungerende atomvåpen i verden etter er neppe verdt å nevne.
Dersom Obama virkelig er for en verden uten krig kan han ganske enkelt trekke ut de amerikanske styrkene fra Irak og Afganistan. I stedet kommer han hit og holder en fredpristale hvor han sier at av og til er krig nødvendig for at det skal bli fred. Det er akkurat det samme budskaspet  Bush prøve å overbevise verden om i 8 år, men det var ingen som trodde på ham. Hvorfor tror alle på Obama når han påstår akkurat det samme?

Effektivt politiarbeid?

Fredag for en uke siden ble jeg utsatt for “grovt tyveri fra person på offentlig sted” (politiets fomulering).
Etter at vesken min ble stjålet på SjakkMatt for 6 1/2 år siden, har jeg hatt for vane å holde fast i reimen på et eller annet måte, hvilket gjør det litt vanskeligere for tyver å stikke av med den. Men ettersom jeg satt oppslukt i en samtale og tyven åpenbart var kyndig og desperat nok til å krype langs gulvet og stikke hånden opp i vesken min, lyktes vedkommende i å tilegne seg en farrisflaske med vann og en mobiletelefon av en modell som var inndratt fra markedet pga for høyt nikkelinnhold. Who says that crime doesn´t pay? 

 
Jeg fikk sønnen min til å ringe telefonnummeret mitt før jeg sperret det, men tyvene bare la på. Han ringte fra skjult nummer, så de trodde sikkert det var meningsmålere som lurte på om de var fornøyd med valgresultatet. 

 

Den gode nyheten er at i våre dager er det ikke nødvendig å stå i kø på politistasjonen for å anmelde forhold som uansett ikke vil bli etterforsket. Men bare fyller ut et skjema på nettet. Etter å ha gjort det forrige lørdag gikk det ikke mer enn 6 dager før jeg mottok et brev fra politiet hvor det stod at saken var registrert og at “Politiet vil søke å etterforske saken, slik at den er best mulig opplyst når avgjørelse tas.” Og det er åpenbart at de kastet seg over etterforskningsarbeidet umiddelbart ettersom jeg allerede neste dag mottok et brev hvor det stod at “forholdet er henlagt da det ikke er fremkommet tilstrekkelige opplysninger til å identifisere gjerningsmannen”. 

 
Spørsmålet er: Har politiet for lite å gjøre, eller for mye å gjøre? Dersom det siste er tilfellet, er mitt forslag at de kutter ned på meningsløst papirarbeid av denne typen. Det tar tross alt tid å skrive slike brev, selv om det er standardbrev, det skal akriveres, porto skal betales, etc. Hadde det ikke vært mer hensiktsmessig at det, når man leverte inn anmeldelsen på nett, ble generert et standardbrev hvor det stod noe slikt som: “Oslo Politidistrikt bekrefter med dette at saken er registrert og henlagt. Send denne bekreftelsen til forsikringsselskapet, som avgjør etter eget forgodtbefinnende om du får erstatning. May the force be with you.”

Nå vil jeg i hvert fall klippe håret

Dette begynte kanskje på bussen for litt over en måned siden. 31-bussen er uhensiktsmessig møblert, slik at det skal være plass til færrest mulig seter, og slik at noen av passasjerene må sitte baklengs. Av den grunn ble jeg sittende og stirre rett på en usedvanlig vakker kvinne med tykk lang pannelugg som skrådde ned på den ene siden og superkort hår i nakken. ”Sånn hår vil jeg også ha”, tenkte jeg. Men etter at jeg gikk av bussen tenkte jeg ikke mer på det… før det hadde gått noen uker.
Dette er ganske uvanlig, og ikke minst bekymringsverdig, for er det noe jeg ikke tenker på, så er det håret mitt. Det er vel egentlig noe av det minst kompliserte i livet mitt: Hver morgen; dra alt håret bakover i hestehale, klem flatt med vann og gele. Hver måned; farg svart med Recital Performance nr 1. Hver 3. måned; klipp vekk slitte tupper til en pris av NOK 120. Så enkelt. Ingen bad hair days. Regn, vind, bading, lue, etc gir ingen grunn til bekymring, da hestehalen lett kan rekonstrueres. Håret er aldri i veien når jeg jobber, etc. og skulle det være det er det bare å snurre det opp i en topp. Ingen grunn til å slite ut håret/ bruke tid på hårtørking; vått hår kan skjules i en topp eller flette. Finnes det noen som helst grunn til å kødde med noe som er så funksjonelt og enkelt? Noe som - (give & take) – er gjennomprøvd de siste 40 årene?

Problemet er, tror jeg, at jeg holder på å bli usynlig av mangel på forandring. Derfor søker jeg forandringen, selv om all fornuft taler i mot det: Det er et rituelt selvmord, eller en rite de passage, som jeg må gjennom – selv om jeg vet jeg kommer til å angre. Og angre og angre og angre, i gudene vet hvor mange år. 
Kvinnen på bussen var kun et tegn, som ville dukket opp før eller senere, selv om jeg f.eks. hadde tatt trikken hjem fra jobb den dagen. Bildet av henne dukket opp i hodet mitt igjen etter ca 3-4 uker, da det var tid for den kvartalsvise klippingen av slitte tupper. Jeg hadde det rett og slett for travelt til å ta en tur til 120-kroners-frisøren, men om natten, når alle frisørsalonger er stengt, hadde jeg tid til å surfe på nettet etter bilder som lignet på hun dama på bussen. Som jeg kanskje skulle vise en eventuell sinnssvakt dyr frisør, hvis jeg nå en gang faktisk skulle finne på å klippe håret kort. Jeg fant ingen sånne bilder.

Dagen etter prøvde jeg på nytt. Fremdeles ingen sånne bilder. Når det kom til stykket var dette tydeligvis en svært uvanlig hårfrisyre.
Dagen etter stilte jeg meg foran speilet og sa til meg selv at nå er det på tide med litt realisme: Kvinnene på bussen var asiatisk, hun var både penere, lavere og yngre en meg, og fremfår alt; hun brukte ikke briller – at jeg skulle kle hennes hårfrisyre var overveiende lite sannsynlig. 
Etter et kvarter foran speilet kom jeg faktisk til at pannelugg som henger ned i pannen er det aller siste jeg kan ha (nest etter hockey-sveis, så klart). Mennesker med briller & pannelugg er vanligvis triste greier. I tillegg kommer at ansiktet mitt er rundt eller firkantet (eller kanskje det er haken som er for liten og nesen som er for stor), noe som også  taler for at pannelugg vil være katastrofalt.

Hvorfor skal jeg klippe håret i det hele tatt?
Det å ha alt håret samlet i hestehale er faktisk ganske særegent og uvanlig. Se deg rundt på byen; mange mennesker har hestehale, men de fleste ser ut som de har sovet med den. Noen ser ut som de har sloss med gressklipperen i tillegg.
Faktisk er det nesten bare jeg og Cote de Pablo som går med håret glatt og velorganisert strøket bakover (denne webadressen er 18 sider lang, så klikk på linken mens den ennå fungerer…) Faktisk er det nok bare jeg som gjør det til daglig, det var veldig vanskelig å finne hestehalebilder av Cote de Pablo på nettet, selv om hun hadde det i begge de to NCSI-episodene jeg så.

I hvert fall gikk jeg innom en del frisørsalonger en lørdag ettermiddag, da jeg likevel var på et møte i byen: Jeg tenkte kanskje de hadde kataloger over stilige hårfrisyrer. I følge de få katalogene som var å oppdrive trengte jeg ikke å klippe håret i det hele tatt, ikke en gang de slitte tuppene – dess mer slitt dess mer trendy er det nok. Dersom jeg bare legger meg til å sove med vått hår, og så står opp uten å gjøre som helst, vil jeg være fullstendig supertrendy.

Så da var jeg tilbake til internett. På leting etter bilder av mennesker med kort hår – for dersom det ikke skal være hestehale lengre må håret være så kort at det ikke kommer i veien –  men uten pannelugg som ligger ned i panna. Dermed var også drømmen om superkort hår i nakken avblåst; kort hår i nakken uten lang skrå pannelugg tror jeg ikke blir fint.
Jeg fant til slutt et bilde av Alana de la Garza (ikke spør meg hvem det er). Hun har kort hår som virker spontant uten å være tilfeldig (om du forstår hva jeg mener). Den samme hårfrisyren kan også dras helt vekk fra ansiktet og gi et mer strukturert inntrykk som her og her. Krever dette mye vedlikehold tro? For jeg har ikke et sekund til overs. Samma det, antagelig – fordi Alana de la Garza har heller ikke briller. Hun har sikkert operert øynene sine hun også, sånn som absolutt alle andre trendy og oppdaterte mennesker. Men begynner ikke det også å bli litt vel forutsigbart? Om kort tid vil briller være supereksotisk…

Jeg innså at jeg måtte begynne i en annen ende. Med å søke etter mennesker med briller, i håp om at et av disse menneskene hadde den riktige hårfrisyren. Gjennom den metoden fant jeg sider som denne her.

Og det var etter dette jeg gikk til det drastiske skrittet å bestille time hos den sinnssvakt dyre frisørfen barna mine klipper seg hos. En ting er å bli betraktet som litt sær, litt udatert på en tidløs måte, eller til og med litt usynlig på en kjedelig måte.
Men hva om folk  flest faktisk er av den oppfatning at mennesker som har briller MÅ ha hestehale; at det over hodet ikke finnes noen annen mulighet? Nei vel, nei! Nå vil jeg i hvert fall klippe håret!